Luftvakthytta på Skallhaugberget

Tekst og foto: Elisabeth Larsdatter Bakke Skott
Bildebehandling: Kari Sivertsen Haugen
Layout: Marit Manfredsdotter

På Skallhaugberget, best kjent som Skallaberget, står et karakteristisk hus godt synlig i terrenget. Bygget ble satt opp i 1951, og er en av svært få luftvakthytter som fortsatt er bevart i Norge i dag.

Det karakteristiske bygget er godt synlig på toppen av Skallhaugberget, men ikke alle er klar over hvilken funksjon det har hatt.
Foto: Elisabeth Larsdatter Bakke Skott

Luftvakt i etterkrigstida 

Luftvakthytta på Skallhaugberget var en del av luftvakta som luftforsvaret etablerte i tida etter andre verdenskrig. Sovjetunionen var den store militære trusselen mot Vest-Europa, og under den kalde krigen fryktet man at det kunne komme et angrep derfra. Luftvaktordninga ble utviklet som en del av NATOs kontroll- og varslingssystem. 

Norge ble delt i fem regionale distrikter, Nord-Norge, Trøndelag med Møre og Romsdal, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Disse kontroll- og varslingsdistriktene var underlagt Luftforsvaret, men samarbeidet nært med Hæren og Sjøforsvaret. Trøndelag luftvaktdistrikt besto av fire luftvaktavsnitt med hver sin samlestasjon plassert i Namdal, Stjørdal, Molde og Røros. 

Dersom Norge skulle komme i krisetid, skulle denne militære organiseringen innhente informasjon om fly, fartøy, tropper og motorkjøretøy. De første radarene i Norge var mobile engelske stasjoner som ble tatt i bruk allerede i 1947, men det tok tid å bygge opp et solid radarovervåkingssystem. Luftvakta måtte dermed baseres på visuelle observasjoner, og varslingstjenesten hadde derfor en viktig rolle i luftforsvaret. Med midler fra NATO ble det bygd rundt 400 hytter utover hele landet. I alt var ca. 80 luftvakthytter tilknyttet Trøndelag luftvaktdistrikt. 

Det har ikke lyktes å finne en komplett oversikt over de 80 luftvakthyttene i Trøndelag. Kartet viser likevel noen av hyttene i vårt distrikt.
Foto: Roald Møller

Varslingssystemet

Luftvaktpostene ble bemannet med personell fra Heimevernet. De skulle overvåke alle flybevegelser i nasjonalt luftrom, og melde fra om antall fly, flytype, posisjon, tidspunkt, høyde og retning. Eventuelle observasjoner skulle meldes fortløpende via telefon til de regionale samlestasjonene, som var bemannet med lotter og luftforsvarspersonell. 

På Røros var samlestasjonen plassert i kjelleren på Røros folkeskole. Her jobbet blant annet Aud Tønset, Edith Tønset, Aashild Fjelldal, Sturle Tønset og Helge Tønset. Meldingene fra luftvakthyttene ble registrert med forskjellige symboler på et plottebord og sendt videre til operasjonssentralen. For Røros sitt vedkommende meldte de videre til operasjonssentralen i Trondheim, som befant seg i en bunker på Gråkallen. 

Bygging av luftvakthyttene

Luftvakthyttene i Norge ble stort sett lagd etter samme mønster, inkludert den som er plassert på Skallhaugberget. Det var enkle hytter på 14-16 m2, bygd opp av lemmer festet til et reisverk. Hyttene bestod av en etasje og hadde et lite observasjonstårn på taket. Standardutstyr i hyttene var kikkert, kartbord og en dreibar sikteinnredning for å bestemme, høyde, posisjon og retning på flyene. 

Svært mange av luftvakthyttene ble bygd i etterkrigstida så slik ut. Tårnet med glasskuppelen er lett å kjenne igjen. Luftvakthyttene ble plassert slik at utsikten i størst mulig grad overlappa utsikten fra andre hytter i distriktet.
Foto: Elisabeth Larsdatter Bakke Skott

Bemanning på hyttene

Plassering i terrenget var altså viktig når luftvakthyttene ble satt opp, og i tillegg var det et poeng at mannskap kunne skaffes fra nærområdet. En observasjonspost ble vanligvis bemannet med en korporal og mellom fem til sju mann fra Heimevernet. Det var vanlig at Heimevernet valgte ut mannskap blant de soldatene som bodde i nærheten. Lagføreren hadde ansvar for å dele inn vakter, kalle inn til øvelser og kurs, og var ansvarlig for vedlikehold av hytta. Instruktører fra Luftforsvaret reiste rundt og ga opplæring i værobservasjon og flykjenning. Varslingsøvelser ble holdt tre-fire ganger i året, og varte i et par døgn. 

HV-bemanning på Skallhaugberget

I Brekken var Olav Skott lagfører, og med seg hadde han Gunnar Sjøvold, Kasper Bakken, Nils Stenvold, Anders Stenvold og Peder J. Tamnes. De rapporterte til samlestasjonen på Røros, via telefonsentralen hos Skreddar’n, hvor Magne Strickert bor i dag.

Olav Skott hadde telefon i en stor, brun kasse som han skulle ha med seg når det var øvelse. Mannskapet ble varslet i god tid før øvelsene skulle finne sted, og det hendte at tidspunkt for øvelsene gikk i glemmeboka. Med andre ord –  karene var ikke alltid på plass når øvelsen skulle starte. Da begynte befalet på Røros å ringe rundt til gårdene i Brekken, for å finne ut hvorfor de ikke fikk kontakt med luftvakthytta på Skallhaugberget. Ryktet spredte seg, men det tok nødvendigvis litt tid før alle hadde fått kommet seg på plass. Da var det om å gjøre å ha en god forklaring å komme med til befalet. Det fortelles at karene flere ganger skyldte på brudd på telefonlinja til luftvakthytta og at de hadde vært ute og reparert linja, derav vanskene med å få kontakt. 

Under øvelsene ble det brukt jagerfly og fly fra lokale flyklubber som markører. En gang tok nok iveren overhånd da Kasper Bakken skulle rapportere. Meldinga gikk direkte til NATO-basen på Gråkallen da Kasper engasjert meldte om “Spitfire over Lien gård i lav høyde!” I tillegg til rapportering av flybevegelser, ryktes det at øvelsene var trivelige og sosiale avbrekk i hverdagen med både kortspill og noget attåt. 

Restaurering av luftvakthytta

Hytta på Skallhaugberget er en av få luftvakthytter i Norge som er bevart i sin opprinnelige form i dag. Da radaren tok over mistet luftvakthyttene sitt bruksområde, og samlestasjonen på Røros ble lagt ned i 1960. Samtidig er det verdt å merke seg at den siste luftvakthytta ikke ble lagt ned før i 1978. 

Noen av luftvakthyttene i Norge ble overtatt av Televerket. Andre ble revet eller fjernet, men de fleste ble solgt til grunneiere. Luftvakthytta i Brekken ble overtatt av grunneierne Olea Wessel og Pentti Hillbom.

– Jeg kjøpte luftvakthytta av Olea Wessel. Det var et veldig dårlig hus, og trengte mye reparasjon. Takbjelkene var råtne, glassvinduene i kuppelen var i stykker, og en del av kledninga utvendig skulle vært skiftet. Dersom dette spesielle kulturminnet skulle bevares, måtte det restaureres. Det forteller dagens eier Kjell Håvard Tamnes. 

Kjell Håvard Tamnes og Kåre Løkken satte i stand luftvakthytta med midler fra Kulturminnefondet.
Foto: Roald Møller

Luftvakthytta i dag

På grunn av restaureringsarbeidet som har blitt gjort, står luftvakthytta på Skallhaugberget støtt i mange år framover. Dette er et uvanlig kulturminne, minner om norsk etterkrigshistorie. 

I dag er Skallhaugberget er populært turmål, spesielt for den yngre garde i Brekken. Med kort vei fra sentrum og flott utsikt over bygda, har mange små turgåere tatt turen hit siden siste øvelse ble avsluttet og telefonen båret hjem for siste gang. 

Tusen takk til Kjell Håvard Tamnes som så verdien i å bevare luftvakthytta, og gjorde det mulig å speide ut fra glasskuppelen igjen.

Med en slik utsikt, er det ikke til å undres over at mange setter pris på en rusletur opp på Skallhaugberget.
Foto: Elisabeth Larsdatter Bakke Skott

Kilder:
www.forsvaretsmuseer.no

Brev fra tidligere luftvaktoffiser Richard Kollstrøm til Roald Møller.
Brigadeavisa 2014, nr 1.
Huset på Skaldhaugberget er restaurert, av Roald Møller. Publisert i Bil-kontakt, 2008.
Luftvakthytta på Graftåskjølen, av Einar Gjærevold. Publisert i Oppunder fjellbandet, nr 2, 2018.
Mangfoldets kulturminner: Norsk kulturminnefond 2003-2013, av Einar Engen, Carina Trulssen og Cecilie Bergan.
Muntlige beretninger.