Hun bruker musikken, seg selv og det mektige kirkerommet til en hellig treenighet. Sjelden har en konsert berørt så på dypet, og sjelden har en fløytist alene fylt et rom så til randen med sitt nærvær. Mandag kveld var Inger Johanne Østby (60) tilbake i sitt barndoms rike, et steinkast fra stedet hennes far levde sine siste dager. Med seg hadde hun musikalske gaver som hun varsomt delte ut til bygdas folk.
Tekst og foto: Marit Manfredsdotter
Kvelden var vakker, musikken lekende og kraftfull. Men aller størst var opplevelsen. Det startet allerede ute på kirketrappa der solisten og den tidligere symfoniorkestermusikeren Inger Johanne Østby med åpne armer varmt og uhøytidelig hilste de frammøtte velkommen. Innenfor porten ble brusdrikken Solo servert, taktfullt arrangert for å understreke deler av konsertens identitet.
Programmet ga gjenklang i solistens bakgrunn, bredde og musikalitet. Johann Sebastian Bachs komposisjoner delte rommet med Egil Hovland, Giulio Briccialdi og Øistein Sommerfeldt, alle komponister fra øverste hylle i den klassiske musikkens verden. Her kunne det fort blitt både høyttravende og pretensiøst for mange som ikke er bevandret i den klassiske musikkens rike. Men ikke i Inger Johanne Østbys regi. Med sin person og sin framtoning river hun alle murer av hovmod og kultursnobberi.
Ikke bare forførte hun publikum med sin musikalske eleganse, hun virvlet gjennom kirkerommet med sin fløyte uten å ta hensyn til gamle rollemønster der artisten skal være midtpunktet foran publikum. Hennes framførelse ble på denne måten både storslaget og enkelt «nedpå» i samme åndedrag.
Kveldslyset lekte i vinduskarmen sammen med at tonene av Henning Sommerros «Vårsøg» fant sin egen vei mellom kirkebenkene fra fløytist Inger Johanne Østby. Selv sto solisten lengst bak i kirka, lent mot vinduet. Fra dette mørke hjørnet ga hun tonene vinger samtidig som menneskene som var kommet til kirka vandret mot alteret for å tenne et lys for nære og kjære. Et øyeblikk av dyp respekt – for musikken, for stillheten, for ettertanken.
Max Borgos, norgesmester i fridykking kun 17 år gammel, var en av mange som tente et lys i den vakre lysgloben i Brekken kirke denne sommerkvelden.
Lett forvirret av den lune stemningen og fløytist Inger Johanne Øsbys tonesikre framføring, havnet vi i et grenseland mellom forundring og usikkerhet, der alle strenge, gamle normer om klassisk musikk som høykultur måtte vike. Her sto musikken i sentrum, ikke noe annet. Solisten selv, Inger Johanne Østby, vandret stille gjennom kirkerommet, bak alteret, ned midtgangen, inn mellom kirkebenkene i sin egen jakt etter den optimale klangbunnen.
Vi som satt i kirkebenkene, vant til å rette blikket mot konsertsalens sentrale person, og alteret, ble invitert med på reisen gjennom rommet, langt fra stråleglansen som vanligvis retter sitt søkelys mot solisten. Denne kvelden lyste stearinlysene opp konsertsalen, litt beskjedent, men meget stemningsfullt, sammen med den sterkest lysende stjernen på kveldshimmelen, Inger Johanne selv.
Og sakte gikk det opp for meg der i kirkebenkens rette rad, med tonene dansende rundt meg, at denne formen for framføring ikke bare vekket nysgjerrigheten i meg, den åpnet også opp rom der musikken sjenerøst kunne dele med seg av sin helbredende kraft. Sjelden har jeg fått oppleve noe så jordnært og samtidig så høykulturelt på en og samme gang.
– Det er en vakker kveld. Skal vi ta det siste musikkinnslaget ute? spurte fløytist Inger Johanne Østby plutselig.
Få minutter senere står vi alle foran kirkeporten, med vinden i håret og den frie naturen som konsertsal. Vi ble ledsaget av Egil Hovlands «Lamento» under Inger Johanne sitt tonesikre nærvær.
Inger Johanne Østby vokste opp i Drammen, men tilbrakte alle sommerferiene som liten i Brekken der hennes far, Kjell Østby, bodde deler av sitt liv. Det sterke båndet til musikken fikk hun allerede i sin mors mage. 6 år gammel, på sin aller første konsert, spilte hun Edvard Grieg: Norsk Dans No. 4 for firhendig piano, sammen med sin mor Ruth, i en fullsatt sal på Solbakken Folkehøyskole. Hun tok leksjoner i blokkfløyte fra hun var 4 år. Da hun var 9 år, fortalte hun sine foreldre at hun ville spille tverrfløyte. 12 år gammel hadde hun fast plass i Drammen Byorkester.
Som en videreføring av kirkerommets opplevelse, vandret Inger Johanne Østby ut på kirkegården, med publikum hakk i hel. Mellom gravsteiner og nyklippet gress fortsatte konserten fram til stedet der fløytisten har forlatt noen av sine nære og kjære til den evige hvilen.
Haugatjønna lå speilblank, med solglitter strødd på overflaten denne kvelden. Et sjeldent syn denne sommeren. Kirkegården som Inger Johanne Østby vandret over, ligger et steinkast fra huset der hennes kunstnerfar bodde i mange år.
Denne sommerkvelden var hun tilbake i barndommens rike. Med seg hadde hun musikalske gaver, og Solo, en passende kombinasjon da konserten hadde navnet «Inger Johanne går Solo».
Inger Johannes bestemor og bestefar hadde geiter inne ved Gruvsjøen, på Gruvsjøvollen. Bestefar Oliver Østby til venstre, bestemor Kari ved siden av ham. Foran to av deres barn, Lars og Kirsti. De andre ukjent. Gruvsjøklumpen i bakgrunnen.
Foto: Privat
Korssjøen i 1940. Et tysk fly hadde nettopp nødlandet på nabogården, og de to brødrene Ole og Kjell hadde sett hvordan tyskerne gjorde hilsen. Ole utdannet seg innen forsvaret, ble oberstløytnant og jobbet senere også for NATO innenlands og utenlands. Kjell utdannet seg til organist og kantor for Den norske kirke. Hunden heter Kalle.
Foto: Privat
Inger Johanne sammen med bestemor Kari og bestefar Oliver. Bildet er tatt i stuen i 2. etasje i deres hus i Brekken, like ved kirka, julen 1965.
Foto: Privat
Inger Johanne spiller i et bryllup på Berkåk i 1972 sammen med sin mor og far. Den unge fløytisten var også brudepike i bryllupet sammen med Nini Grønskag som sitter foran og beundrer blokkfløytespilleren.
Foto: Privat
– Jeg har mange gode minner herfra, og jeg ville komme tilbake og spille her. Jeg får ikke lønn, og tar ikke inngangspenger for å gjøre dette, sier hun stille.
Konserten ble avsluttet ved Inger Johanne Østbys sin slektsgrav.
– Det var heller ikke planlagt at jeg skulle avslutte utendørs. Men da jeg kom ut på kirketrappa, så jeg hvor vakkert det var ned mot kirkegården, og så begynte jeg å gå mot solnedgangen, sier Inger Johanne etter konserten.
Hennes spontanitet og lekenhet gikk som en rød tråd gjennom hele konserten. Vi fikk ikke bare en gratis musikalsk opplevelse denne kvelden. Vi fikk også lærdom om at musikken ikke kjenner noen grenser, enten det gjelder instrumentet, rommet, sjangeren eller musikeren.
Det var mange som ville takk etter konserten, men vakrest gjorde Randi Finborud Borgos det med diktet «Pyramiden» av André Bjerke, diktet som forteller om hvordan egypterne fikk bygd pyramidene med fløytespill. På bildet fra venstre Randi Finborud Borgos, Inger Johanne Østby og Gunnar Borgos. De tre har vært gode venner i lang tid.
PYRAMIDEN
André Bjerke (1918-1985)
I Egypten bodde egypterne for lenge, lenge siden. De bygget så høyt, egypterne, og vet du hvordan egypterne fikk bygget pyramiden?
De tenkte som så, egypterne: «Av stener bygger vi den. Vi samler sten: først èn, så èn, og enda flere siden, og legger sten på sten på sten, så har vi pyramiden!»
Men der tok de feil, egypterne, ja skammelig feil, egypterne, for stenen var så tung og svær at ingen kunne få lagt den der, nei, ikke engang egypterne!
Da var det at en av egypterne, den klokeste mann av egypterne, fikk en idè. Han sa: «Vi vil forsøke med fløytespill, så får vi pyramiden til!»
Det sa han til egypterne. Så spilte de fløyter, egypterne, ti tusen fløyter, egypterne, og stenene gikk for full musikk til værs: først èn, så èn, så èn, og enda flere siden,
og la seg flyvende sten på sten og ble til pyramiden!
De fikk det til, egypterne, med fløytespill, egypterne, engang i egypter-tiden. Nå vet du hvordan egypterne fikk bygget pyramiden.
Mens vi sakte vandrer hjem fra konserten, tenker jeg på alle de som ikke fikk oppleve denne kvelden, de som ikke var til stede. De gikk ikke bare glipp av vidunderlig musikk, men her gikk også en gratis sjanse tapt for å bli dypt beriket. Vi trenger å bli minnet på at livet har så mye, mye mer å by på om vi tør og er villige å gå utenfor allfarveien. Vi må bare våge å gå våre egne veier, slik som Inger Johanne Østby gjør, hun som går Solo, bak alteret, mellom benkeradene, ut på kirkegården med sin fløyte. Og vi ble invitert til å følge etter, i refleksjon, fylt av stille ettertanke.