Året er 1940. I januar har husmorlaget i Brekken planleggingsmøte, og her blir det bestemt at det skal gjennomføres et femdagers bakekurs og et kurs i førstehjelp i løpet av våren. Men det planlegges også en morsdagsfest denne januardagen for 85 år siden. Til denne festen ønsker husmorlaget seg en egen sang. En Brekksang.

Tekst: Guri Punde Moen og Marit Manfredsdotter
Foto: Privat

Morsdagsfesten skal holdes 11. februar 1940. Gjertrud Anna Aas tar på seg ansvaret for å snakke med Oliver Moen om ikke han kunne skrive en sang, spesielt for denne anledningen.

Oliver Moen tar penna fatt, og sangen han skriver får navnet Brekksangen. Den blir trykket i noen eksemplarer og blir sunget for første gang på denne morsdagsfesten.

Det skulle vise seg, med fasiten i hånd, at 1940 bli et travelt år for husmorlaget. På et møte 9. april blir det bestemt at de skal gi 50 kroner til feltlasarettet for Røros Landsogn. De beslutter også å kjøpe inn en seng til Nasjonalhjelpen, samtidig som de samler inn penger, klær og utstyr til krigsherjede områder i Norge og andre land. Gauldalen er spesielt nevnt.

Det kjøpes inn ferdige kålplanter. Hvert medlem får åtte hodekålplanter, fem kålrotplanter og en pose gulrotfrø hver. 13. oktober reiser 18 medlemmer av husmorlaget til gruppemøte på Rugldalen. Det er strålende høstvær denne dagen.

Brekken husmorlag på skitur 1939

I desember er det store diskusjoner om et plantefargekurs til sommeren, og om hvorhvidt lagets penger skal tas ut av banken eller ikke. Flertallet går for å la pengene stå. Den aller første juletrefesten for barn blir også holdt fjerdedag jul dette året. Denne tradisjon har husmorlaget holdt fast ved fram til 2010 da andre krefter tar over.

Men husmorlaget har en viktig ting til på dagsorden dette året. Oliver Moen skal hedres med en gave som påskjønnelse for sangen han skrev til bygda, Sangen til Brekken.

Takk Oliver Moen for teksten og sangen, og takk til husmorlaget som gjennom denne henvendelsen til Oliver Moen i 1940 skapte en egen «nasjonalsang» for bygda.

Medlemmer i Brekken husmorlag ved Skottvollen 1941-42

Kilden til denne teksten er fra husmorlagets jubileumshefte 2023, der gamle notater og protokoller fra lagets mangeårige historie fra starten i 1933 er tegnet ned. Dette er dokumenter, som blir til viktig informasjon i framtida.
Og med tanke på at sangen ble skrevet under krigen, får ordene enda en dimensjon.

Boka til Roald Møller om Oliver Moen. Foto Privat

SANGEN TIL BREKKEN
Oliver Moen
1894–1951

Glitrende sol over snehvite tinder,
blink av krystaller foran din fot.
Blussende roser på ungdommens kinder,
tegnet av frosten med ungdomsvarmt blod.
Slik kan det være
og mangen gang er de
bare den reneste herligste lyst.
Men det kan hende, du også får lære,
dypere toner fra naturens bryst.

Stormen kan hyle om knauser og tinder,
vidden kan stå i et eneste fokk.
Sneen den hvirvles, og sneen den rinner.
Da kan det hende den beste har nok,
når han skal klare
fjellet å fare
som vi er nødt til så mangen en gang.
Hjemme, han vet, at der venter man bare,
time for time,
og tiden er lang.

Uvær og finvær i vekslende mengde,
det er vår vinter der oppå vårt Qell!
Dagene er og av ulike lengde,
stundom knapt lyst mellom morgen og kveld.
Livet vi lever,
alle vi strever,
alt det vi orker, så langt som vi kan,
vinter på vinter til lønnen vi hever.
Den blir den samme for kvinne og mann.

Vinteren eldes og dagene lenges.
Plutselig ser vi, at det er blitt vår.
Trærnes saft ut i grenene sprenges,
knoppene brister, i løvskrud de står.
Århanen spiller!
Jublende triller
lyden fra krattet fra småfuglepar.
Hvor du deg vender og hvor du deg stiller:
lovsangens toner i øret du har.

Døgnlang er dagen. Hvor fjellet er herlig!
Fjerneste toppene blåner det i.
Viggelen ligger så traust og så verdig.
Alt flyter sammen i mild harmoni.
Vindpust kan føre
inn i ditt øre
dur fra en foss nedi dalen etsteds,
stemt med alt annet det straks du kan høre.
Alt passer sammen. Du nikker tilfreds.

Sommeren går over fjell over fynne,
blinkende vatten i lier og dal,
mildner det tunge humør og lynne,
trenger seg gjennom det håreste skal.
Sommeren svinner,
vi har blott minner.
Men hvor de minner er herlig å ha!
Når de i vinterens mørke frem rinner,
kan de nok varme en smule enda.

MER FRA BYGDEFOLKET