Det hjelper ikke om du har stått og ventet i svingen i alle år. Når du hører hestebjella langt i det fjerne, og du så vidt kan ane det lange, mørke følget i det fjerne, går det en frysning gjennom kroppen. Og i bjellas klang kan du, hvis du lytter godt etter, høre toner fra generasjoners strevsomme liv et kort sekund før øyeblikket blir borte i vinden som stryker langs landeveien.
Tekst og foto: Marit Manfredsdotter
De har vært her før, forbøndene. Veien er kjent, og inderligheten mellom broderfolkene likeså. Vi hilser dem velkommen med sang fra barnehagebarn og skolebarn på trappa ved det gamle herredshuset midt i bygda. Og etter at kransen er lagt ned ved forbondestatuen, tar kuskene fatt i skolebarna og hjelper dem opp i sledene. En tur rundt i bygda er obligatorisk, likeså kaffen i forsamlingslokalet dit folk har gått mann av huse for å hilse på gamle kjente.
Lang dags ferd mot natt.
De gamle åklærne i ull med vakre mønster er tekstile smykker i sleden.
Bak lås og slå. Maten på en lang tur er verdifull og passes godt på.
Første-kuskene samler seg ved forbondestatuen foran kirka i Brekken.
Klar for tur i nabolaget med hest.
Litt skummelt, men mest spennende.
Mange barn i bygda gjorde at sledene ble helt fullstappa.
Kulturskolen sto for underholdningen i Bjørkly.
Hedersgjestene hadde fått reserverte bord.
Det som skal med på turen av mat og drikke oppbevares i vakre gamle skrin av tre, nå som da.
En hvil i bakken. Den obligatoriske stoppen ved Brekken kirke gjør godt for både folk og fe.
Dette beltet eide en gang synske Saida. Og det tok tid før dagens eier turte å bruke det, i stor respekt for overnaturlige krefter.
Ordfører i Föreningen Forbonden Klövsjö, Patrik Hellström, sammen med Jorid Skott Svendsen med oppdrag å legge ned kransen. Dette er fra gammelt av.
Alle skal med, og de som ikke kommer seg opp i sleden for egen maskin, får hjelp.
Alt sjekkes for turen.
Så er endelig alle på plass, og ferden går mot forsamlingslokalet der kaffe, kaker og underholdning venter.
Det var mange forskjellige kulturinnslag fra scena. Her en flink trekkspiller.
Gamle treski må også smøres, med stearinlys.
Det er den tida på året vi blir minnet om at det en gang ikke gikk så fort å ta seg fram. En tur til martnan på Røros ble fort til en uke. Varmen langs veien kom fra dyrene og samhørigheten under fellen i sleden. Langs veien fikk forbøndene husly på de gamle gårdene når nattemørket smøg seg tett inntil. Menneskene knyttet bånd, vennskap ble formet for livet.
Rørt av en tone.
Fullsatt. Og applausene ville ingen ende ta for elevene på kulturskolen.
Og til tross for at tiden har gått videre, og vi har fått andre vaner, forstår vi intuitivt at noe essensielt har gått tapt. Takk og pris for at disse menneskene trosser nymotens måte å ferdes på, og går sammen mot et mål om å bevare den gamle tradisjonen, om så bare en gang per år.
På tide å si adjø.
Det gjelder å kaste seg oppi sleden hvis man har tenkt å bli med på ferden.
Eksakt hva som er nedpakket i sledene forteller ikke historien noe om.
Noen går på ski langs den gamle ferdasveien.
Korsveien mellom øst og vest, mellom broderfolkene.
Takk for besøket, og velkommen tilbake neste år!
