Volden og volvoen
Tekst, foto og layout: Marit Manfredsdotter
De to er et kjent innslag i bygda, den sorte Volvoen fra 88 og dama bak rattet som blir 90 år neste år.
Inger Volden var en av de første kvinnene i bygda som tok førerkort. Det var på 60-tallet.
– Den gangen kjørte ikke mange kvinner i Brekken bil. Det var nok noen som var litt imponert da de så meg sitte bak rattet, sier hun og smiler.
Denne dagen har vi fått lov til å bli med på en privat tur med Volden – og Volvoen. Den sorte perlen står parkert i garasjen. Med sparken som kavaler over gårdstunet kommer sjåføren fram til porten. Nøkkelen settes i startlåsen. Volvolyden er umiskjennelig.
– Den går som ei klokke. Den har nettopp vært inne på EU-kontroll. Det er en solid bil, sier Inger, og tar et fast grep rundt girspaken. Motoren ruser lett. I sladrespeilet ser vi hvordan avstanden til bilene bak oss blir større og større samtidig som speedometeret passerer 85 kilometer i timen. Farten er på tur oppover. De kjenner hverandre godt, Volden og Volvoen.
Musikalsk familie
Inger Volden vokste opp som nummer ti i en barneflokk på tolv. Den gangen var hovedhuset på Strickertgården ikke like stort som i dag, og de hadde bare tre soverom. På gården bodde også farmoren og en ung gutt, Einar, som ikke hadde noe annet sted å bo.
– Bare to av oss hadde egen seng, det var Einar og farmor. Vi andre fikk ligge to og tre sammen.
Gården er fra 1751 og ligger vakkert til nede ved elva. Den eldste delen av huset er opprinnelig fra femundstraktene, og ble sist flyttet fra Feragen. Det var gruvedrift der den gangen.
– Slekta mi kom opprinnelig fra Tyskland, og historien etter familien finnes fortsatt ved Feragen og stedet Strickerthagan.
Far og mor til Inger, Iver og Berit Lusie Strickert, var gårdbrukere. Faren var svært musikalsk.
Da menighetsrådet skulle finne to kandidater som skulle få utdanning i Trondheim for å bli organist, var Ingers far en av dem. Den andre var Oliver Østby. Kirka i Brekken ble bygd 1878, og i mange år ble salmene sunget uten akkompagnement av organist. Det var før Iver Strickert fikk taket på tangentene.
– Min far var organist i Brekken kirke i 45 år, og på søndagskveldene spilte han fiolin til dans på lokalet. Han var organist langt opp i pensjonsalderen.
Organist i kirka
Far og mor til Inger, Iver og Berit Lusie Strickert, var gårdbrukere.
Faren var svært musikalsk.
Da menighetsrådet skulle finne to kandidater som skulle få
utdanning i Trondheim for å bli organist, var Ingers far en av dem.
Den andre var Oliver Østby.
Kirka i Brekken ble bygd 1878, og i mange år ble salmene sunget uten akkompagnement av organist.
Det var før Iver Strickert fikk taket på tangentene.
– Min far var organist i Brekken kirke i 45 år,
og på søndagskveldene spilte han fiolin til dans på lokalet.
Han var organist langt opp i pensjonsalderen.
Det gamle orgelet finnes fortsatt i Strickertgården
Ikke råd til utdanning
– Vi gikk aldri sultne, men vi hadde ikke råd til utdanning. Etter folkeskolen var det bare å finne seg arbeid. Vi fikk ta de jobbene som fantes. Jeg vasket hus, klær og fjøs rundt på gårder da jeg var 15 år. I tillegg måtte vi hjelpe mamma, vi var jo så mange.
Om vinteren var det kaldt inne.
– Middagen ble spist klokka tolv, og vi fikk ei brødskive på ettermiddagen. Etter middagen ble døra inn til kjøkkenet stengt. Det var altfor kaldt å være der, og fram til sengetid var vi alle samlet i den lille stua.
Fikk aldri julegaver
Som barn fikk de aldri julegaver.
– Men vi hadde noen kjente i Oslo som ga oss bøker som skulle brukes av alle.
Men et år var annerledes. Det husker hun godt. En eldre søster var hushjelp på Elverum.
Hun hadde ordnet gaver til søsknene sine.
– Vi var spente på julaften, men så oppdaget vi at en bror av oss ikke hadde fått noen pakke.
Vi lette og lette. Vi var ikke opptatt av at det lå pakker og ventet på oss, bare av at han ikke fikk noen.
Jeg var fem-seks år den gangen.
Men søstra mi hadde kjøpt en malebok til broren og pakket den inn i samme gråpapir som eska.
Gaven lå godt skjult i bunnen av eska.
Den eneste gaven jeg husker fra den jula var brorens malebok.
Jeg husker også ei jul da vi fikk en stor marsipangris fra bekjente i Oslo.
Vi diskuterte hvilken del av grisen vi skulle spise først.
Alle ville ha tunga, for den var farget rød, som kjøtt.
Det hadde vi greie på.
Kom tilbake til bygda
– Hvilke drømmer hadde du som barn?
–Jeg skulle vel bli rik, tenker jeg, og få meg en utdanning, sier Inger Volden stille.
Men studietiden fikk vente. Som 18-åring møtte Inger kjærligheten, midt på dansegulvet på lokalet. Inge Volden var kommet som lærer til bygda. De to giftet seg da Inger var 20 år med tillatelse fra foreldrene. Minstealder for å inngå ekteskap den gangen var 21 år. Med Inge fikk Inger tre barn.
– Jeg var 45 år da jeg endelig fikk satte meg på skolebenken igjen.
Det var på Handelsskolen i Levanger dit vi hadde flyttet. Etter et langt liv som kontordame i lokalavisa, på Skogns folkehøyskole, Folkeuniversitetet og kommunens skolekontor valgte Inger og Inge i 2002 å flytte tilbake til Brekken.
Ble skremt
– Det ble ikke slik jeg ønsket.
Jeg ville flytte tilbake til Brekken mens vi var unge.
Jeg ønsket at mannen min skulle tilbake som lærer i Brekken, for han var veldig flink.
Men han ville ikke det samme som jeg.
Men da han var 76 år og jeg 72, ombestemte han seg, og vi flyttet tilbake til Strickertgården.
– Angrer du på det valget?
– Nei, men Brekken var ikke slik som da jeg flyttet ut.
Jeg angrer ikke, for det er trivelig i Brekken.
Det eneste jeg savner er at jeg ikke kan være med på noe på kveldstid
for jeg liker ikke å komme hjem på gården når det er mørkt.
Hun sier hun alltid har vært redd etter en utrivelig opplevelse i ungdommen.
– Jeg ble skremt av en person som kom inn om natta.
Denne lutet seg over senga der broren min og jeg lå og sov.
Jeg husker hvordan jeg skrek.
Den natta turte jeg ikke å sove i den senga mer. Jeg fikk sove med pappa.
Det er et veldig sterkt minne.
Episoden sitter fortsatt der, langt inne i sjela.
Sterkt juleminne fra krigen
I Strickertgården lever fortsatt en gammel tradisjon.
– Om kvelden julaften går jeg alltid rundt juletreet. Som barn spilte pappa på orgelet og vi som var unge sang. Vi kunne kanskje ikke hele teksten på «Et barn er født i Betlehem», men vi klemte til da vi kom til «halleluja!»
Men et år under krigen fikk de ikke gå rundt treet før klokka var elleve om kvelden.
– Tidlig den dagen hadde vi besøk av tyske soldater på gården. De tok med seg orgelet til brakka der de var innkvartert. Dette var i 1944.
Det var aldri trivelig når tyskerne kom til gården.
Dobbeltspill: – De kom hit ofte for å snakke med pappa. Han var motstandsmann og kurér, og spilte et dobbeltspill. Han kamuflerte sitt motstandsarbeid med å være vennlige mot tyskerne. Men ikke alle i bygda så det på den måten. Mange mente pappa var nazist fordi tyskerne gikk i dørene her.
Brente hemmelige papirer
Volden husker også en episode da mamma skulle på utedoen.
– Da hun åpnet døra på huset, ble hun møtt av en tysker som rettet geværet direkte mot henne. Dette var om sommeren, for vi lå i sommerstuggu. «Nå er tyskerne på gården», hvisket hun til oss da hun kom inn. Pappa hadde nettopp fått illegal post som han lå og leste. Da ble det travelt. Hun gjemte papirene i lomma på forkleet før hun brente dem i eldhuset slik at tyskerne ikke oppdaget hva som foregikk.
Den eldste broren Jon og Einar, som bodde hos familien, ble hentet om natta og arrestert høsten 1944.
– De havnet på Falstad fangeleir. Men da krigen gikk mot slutten, ble de løslatt. Min far hadde samme dekknavn som min bror, og de arresterte feil personer. Det gikk bra med Jon og Einar, men de ble nok torturert. Egentlig så vet jeg ikke så mye om dette, for pappa, bror Jon og Einar ville aldri snakke om det etterpå.
Måtte vaske klær til soldatene
Et år fikk Inger Volden ei bok til jul om krigen.
– Jeg kunne ikke lese den fordi minnene fra krigen ble for sterke. Jeg husker fortsatt den dagen tyskerne kom til Brekken. Ungdommene i bygda var samlet ved skolen. Noen unge gutter kom springende og sa at tyskerne kom. Vi hørte sterk motorlyd borti åsen. Kolonnen med tyske soldater stoppet ved brua nede ved Strickertgården. Jeg har klare minner om en soldat som sto med kikkert og så rett inn i huset vårt.
Dagen etter kom de tilbake til gården for å vaske bilene sine.
– Mamma og min søster ble kommandert til å vaske klær for dem. Det var ikke noe annet å gjøre. Ingen våget å si imot. Jeg husker at de vasket store mengder lommetørkler.
Desembermørket drar inn over gårdstunet. Det er tid for å bryte opp. Volvoen står parkert i garasjen. Adventslysene glitrer i vinduene, det nærmer seg jul. I Strickertgården er alt som vanlig.
– Jeg går fortsatt rundt juletreet på julaften. Det har jeg gjort alle år siden jeg var ei lita jente og det skal jeg gjøre så lenge jeg orker, avslutter Inger Volden.
