Du har sikkert sett dem, på jordet ved Skottgården en varm sommerdag, foran sleden gjennom bygda for å hente barnehagebarn eller familiemedlemmer i jula, på et jorde uten gjerde når de er på vift og på leting etter grønnere beite. Hestene i Skottgården og Vauldalen har vært en del av bygdelivet en del år. Nå skal dere få bli litt bedre kjent med dem.
Tekst: Oda Mari Skott Svendsen
Layout: Marit Manfredsdotter
Bjonar (24). Oda Mari reddet livet hans to ganger.
Bjonar er avlet fram fra gode linjer, nordsvensk og noe norsk døl. Han har holdt seg frisk og rask i mange, mange år. Foto: Kathrine Sørgård
Bjonar, brun med hvit blesse fra pannen og nedover nesen og sort man. Far er Villmarkens Vårvind, og Rosita ble født våren 1997. Bjonar ble videre kjøpt av oss i Vauldalen, og vi dro til Bjoneroa ved Mjøsa og hentet en ung, kastrert vallak høsten 1998. Bjonar fikk godt selskap av en annen vallak som var bare noen måneder eldre, Vauldals Sokken, født i Vauldalen lille julaften 1996.
De to unghestene hadde mye moro sammen og ble etter hvert gode kjørehester. De var dog ganske ulike. Mens Sokken var vokst opp med mye kos og stell av jentene i Vauldalen, var han en litt mer bedagelig type enn Bjonar. Det fikk Ole Peder sårt merke en vårdag på vei ut i innhegningen bak stallen i Vauldalen. Noen av hestene var allerede ute og bestemte seg for å dra på vift da Ole Peder kommer med Bjonar ut av stallen. Ole Peder og Bjonar blir litt uenige om hvor de skal, og det ender med at Bjonar tar avgjørelsen med et rundkast hvor bakbeina hans treffer Ole Peder rett i magen og skrittet.
Det var første gang jeg måtte be for Bjonars liv, alt endte med sykehusopphold, men heldigvis uten varige mén. I tillegg til at Bjonar nesten kastrerte eieren, var han igjen treffsikker med bakbeina, men denne gangen traff han en annen hest. Storbronen, favoritten til pappa, ble truffet og fikk nok en brist i bakfoten.
Så en del år etter gikk foten tvert av en natt i stallen, enten da han skulle reise seg eller at han la seg på foten. Jeg bodde i Canada på dette tidspunktet og ba så godt jeg kunne over telefonen at pappa måtte spare Bjonar også denne gangen. Nok en gang ble han tilgitt og har vært en snill hest de siste ti åra, en riktig bra kjørehest også.
Noen hester lager seg plass i minnet og hjertet bare ved å være seg sjøl. Bronen er en slik hest.
Han finner på en del ramp nå på sine eldre dager, men blir fort tilgitt. Her har han blitt svett etter tur fra Vauldalen til Skottgården. Foto Kathrine Sørgård
Tapet av favoritten Storbronen var tungt for pappa. Oppdragene ble jevnere og større, så han trengte gode kjørehester som det er trivelig å kjøre. Til stor forundring og glede dukket det plutselig opp en annonse i Bondebladet hvor det var en brun ardenner med sort man til salgs ved Åndalsnes. Hesten Atomic var brukt til ridning og trengte nå et nytt hjem. Atomic var seks år og prikk lik Storbronen.
Vi så på annonsen om og om igjen, vi kunne ikke tro at vi kunne ha slik flaks. Men flaks hadde vi og kjøpte Atomic fra Månedalen høsten 2007. Han er nå kjent som Bronen. Han har blitt ny favoritt for mange og er utrolig snill men en sta, trygg og sikker kjørehest. Jeg tror nesten hvem som helst kunne kjørt en tur med Bronen. Han er ikke skvetten men sjølstendig og står stille når vi laster av og på. Bronen er også av den eldre garde og er født i 2001.
HØYRAST: Til tross for alderen, er Bjonar veldig sprek, men en liten pause nyter han godt av på vei til Røros med gjester.
Foto Kathrine Sørgård
Frigg kalles for Friggen, og han er litt skvetten, men ellers en veldig fin kjørehest.
Noe jeg har fått erfart med årene er at han blir veldig avhengig av andre hester, og du har nok som oftest sett ham side om siden med Bronen. Foto: Olin Steinsvik
I 2009 skulle min søster, far og jeg få en førjulstur hjem fra Gardermoen vi sent skulle glemme. Vi møttes på Gardermoen. En kom fra Vauldalen med bil og henger, ei med tog fra Oslo og ei kom med fly fra Kjevik. Vi lastet opp i samme bil og satte kursen mot Bjoneroa ved Mjøsa. Det var desember, og vi skulle hjem på juleferie. På vei hjem skulle vi ha med oss et nytt familiemedlem. Vi skulle se på og ta med oss en nordsvensk hest med navnet Frigg, født 2003, fra Bjoneroa til Vauldalen.
Vi kjører langs en krokete vei på vestsiden av Mjøsa, det er snø på veien og i trærne rundt. Vi tar av en krokete vei for å kjøre videre på en enda mer krokete og bratt vei. I enden og på toppen ligger en liten gård. Der bor en enslig eldre kar. Vi drikker litt kaffe før vi går ut i en litt trang, mørk stall. Gradene kryper nedover, og det begynner å bli småkaldt oppi lia. Pappa og karen tar med hesten ut, fin brun hest med sort man, ingen stjerne i panna eller blesse, men den har litt lysere fargen på magen som nordsvenske hester har. Det prates, studeres og til slutt blir det handel. Vi får omsider hesten inn på hestehengeren, og turen til Vauldalen kan starte. Ettersom vi kjører passerer vi både Elverum og Trysil. Det begynner å bli kaldt, virkelig kaldt. Når vi stopper i Tufsingdalen, er vi nesten på minus 40. Her må vi ta en vurdering på om vi må finne et sted hvor Frigg kan stå hvis han er for kald.
Vi åpner sidedøra på hengeren og ser til vår glede at hesten spiser som bare det. Da er det ingen fare. Hester holder varmen med å spise. De kan klare seg ute i mange kuldegrader så lenge de har mat. Vi nøler ikke og kaster oss i bilen for å kjøre siste etappe. Jeg kan ennå huske da vi lastet ham av i Vauldalen. Det var isende kaldt av den sorten man ikke opplever mange ganger i livet. Endelig skulle hesten, dekket av rim over hele seg, inn i en varm stall sammen med de andre hestene.
– Nordøsterdalens største hest er Brimer (15), sier pappa.
Vi hentet Brimer (t.v) fra Älvdalen i Sverige i 2011. Mamma og pappa kjørte sammen og hentet ham en høstdag etter elgjakta. Foto: Oda Mari Skott Svendsen
Brimer er en stor lyserød ardenner med lys man og blesse fra pannen og nedover til nesen. Han er kjøpt av en venn av familien, Micke Heed. Han hadde ei avlsmerr som het Tindra. Tindra fikk Brimer i 2007. Han var stor allerede da, og han har ikke blitt mindre. Brimer er en utrolig snill hest, heldigvis, men han kan også være litt skvetten. En gang vi kjørte innover til Volldalskoja, kom det en rev. Den ble like skremt som Brimer, og det var bra det var ei snøfonn man kunne styre inn i så man fikk ned farten litt.
Det har vært noen runder med Brimer. Noen ganger er han litt for treig og lat, andre ganger for brå. Han blir likevel en mer og mer stødig hest og imponerte virkelig et år på isen på vei til Røros. Det var sterk vind og snø. Vi skulle kjøre siste etappe på en av våre turer med hest og slede over Rørosvidda. Brimer gikk først og gikk stødig etter veien til punkt og prikke til tross for at ingen av oss andre så noe som helst. Både gjester og kusker var mektig imponert.
Det er dessverre slik at vi mennesker overlever de fleste dyr. Det er mange falne helter vi også skulle ha skrevet om, men det må bli en annen gang. Nå vil jeg jo gjerne at dere skal bli kjent med de som står i stallen i dag.
Snøprinsen. Humøret kan variere, men han er ikke redd noe som helst.
Det er en veldig god egenskap når man har ulike gjester i sleden og vogna. Foto Olin Steinsvik
Snøprinsen kom til verden et eller annet sted på Sørlandet i 2010. En liten, lyserød, norsk dølahest. Han er mest brukt til ridning i åra før vi kjøpte ham i 2016. Han kom hit med humør og vilje som var litt uvant. Da han skulle erstatte kosegutten Sokken, ble vi litt satt ut av alt sammen. Til tross for at han virkelig har gitt oss noen støkk som da han nesten tråkket av øret til pappa. Han er ikke så grei rundt matfatet og har tatt noen luer her og der, men han er virkelig en god kjørehest. Vi har med årene lært oss å kjenne ham, og vi blir mer trygge på ham ettersom dagene går.
Siste tilskudd til familien er en stor gutt med navnet Pålle.
Opprinnelig var han kalt Attack, men pappas farfar hadde en stor hest da han var liten. Hesten het Pålle, så da fikk han nytt navn. Foto: Elisabeth Bakke Skott
Kjært barn har dog mange navn. Hege og Oddbjørn hadde hesten det første året, og de kalte ham Obelix. Beth på Bua og barna syntes han var en SVK (Store Vennlige Kjempe). Han er født i 2015, og vi hentet ham i Skellefteå i Sverige. Han er lyserød med hvit man og blesse. Han er en utrolig trivelig hest med mye fart i. Vi kjørte med han en del på jordet bak gården for å finne ut hvordan det ville gå å kjøre med ham til Røros.
Det var veldig gøy å kjøre en slik hest som har et godt lynne og tempo. Etter noen uker ble det Røros tur. Akkurat dette året ble et spesielt år ettersom pappa ble svært stresset og ble tvunget til å senke tempoet rett før turen. Plutselig var det opp til meg å ta hånd om hestene og en del avgjørelser som måtte tas. Skulle Pålle stå igjen i stallen når ikke pappa kunne kjøre? Å la en fersk, frisk, ung hest stå igjen var for vanskelig. Heldigvis står det ikke på erfarne kusker her i gården, og jeg fikk med meg trygge folk som gjorde at vi kjørte som planlagt.
Så da vet du hva de heter, hvor gamle de er og litt historien om hvordan de alle havnet hos oss. Så hvis du ser dem innenfor eller utenfor gjerdet er bare å si hei. De er de beste hestene i verden.
Det er ingen selvfølge at en hest blir en god kjørehest til tross for gode gener.
Det trengs tålmodighet og kunnskap fra de som håndterer hesten. Min pappa Ole Peder Svendsen er en stødig læremester for både meg og hestene. Foto: Kathrine Sørgård
