Tekst og foto: Marit Manfredsdotter
Roald Møller har aldri ønsket å stå i rampelyset selv. Men gleden over å fortelle historiene om folket og det lille lokalsamfunnet ved svenskegrensa er fortsatt like sterk som den gangen han sa ja til å levere nyheter til Fjell-Ljom på midten av 70-tallet.
Gjennom en årrekke har Roald Møller (68) fulgt tett det som har skjedd i lokalsamfunnet med kameraet som fast følgesvenn. Han ønsker at bildeskatten han sitter på skal bli bevart til kommende generasjoner.
– Hvis et museum eller noe lignende er interessert, kunne jeg ha levert bildene dit. Ingen av oss vet hvordan verden ser ut om 20-30 år, og bilder er en viktig kilde til både kunnskap og informasjon, sier Roald Møller. Han blir stille og lar blikket lete seg ut gjennom kjøkkenvinduet.
Farens notatbøker ga historieinteressen
Roalds interesse for historie startet allerede da han som liten gutt hørte de voksne snakke sammen.
– Jeg var så heldig å vokse opp med en generasjon som ble født på 1800-tallet. Mange av ordene de brukte eksisterer ikke i dag.
Farens notatbøker, der gamle dialektord var nedskrevet, ble en viktig kilde og et rikt arkiv. Men ikke bare det, her var det også fortellinger om hva som hadde skjedd rundt omkring i bygda.
– Da jeg begynte å arbeide med bygdebladet til Brekken idrettslag, BIL-kontakt, brukte jeg konsekvent de gamle dialektordene. På den måten har de fått leve videre.
– Jeg vet jeg sa til min far: «Hva du enn gjør, må du aldri brenne opp dette materialet». Han hadde ikke noen tro på at noen ville lese dette. Det gikk mange år før jeg ble enig med meg sjøl om hvordan jeg skulle presentere dette materialet, men til slutt ble det til at jeg i 2005 samlet dialektordene i et hefte. Her finnes det ord som du ikke finner i Rørosordboka. I grensetraktene er språket helt annerledes, påvirket av svensk, sier han.
Diktet seg rett inn i avisbransjen
Uten journalisterfaring begynte Roald Møller med avisarbeid i 1975. Etter hvert skaffet han seg lærdom i norsk skriftlig og journalistikk samt foto.
– Det var egentlig en tilfeldighet at jeg havnet i avisbransjen. Jeg hadde vært til Sundet i Brekken og tatt et bilde av den gamle gården. Til det bildet skrev jeg et dikt med navnet «Den gamle gården» som jeg selv syntes ble ganske bra. Dette var på midten av 70-tallet, og jeg var i begynnelsen av 20-åra.
Den unge brekkingen bestemte seg for å gå inn på kontoret til redaktøren i Fjell-Ljom for å spørre om han kunne tenke seg å publisere diktet i avisa. Noen dager etterpå ringte telefonen, og Roald ble tilbudt arbeid.
Oppringt av redaktøren
– Redaktør Per Bergsvendsen i Fjell-Ljom lurte på om jeg
kunne tenke meg å levere nyheter fra Brekken.
Etter den dagen ballet det bare på seg, sier Roald.
Pendlet til utlandet på jobb
På 80-tallet jobbet den unge skribenten for Arbeidets Rett i noen år, men en tur til Sveg med Røros Trekkspillklubb skulle gi ham nye utfordringer.
Han gikk tom for film den kvelden.
– Jeg ble litt bekymret, for jeg måtte ha med meg bilder hjem til redaksjonen. Men så oppdaget jeg at det satt en avismann i lokalet. Det var redaktøren i Tidningen Härjedalen, Per Runo Hurtig. Han kom opprinnelig fra Norge og snakket både norsk og svensk. Ikke bare reddet han min reportasje da jeg fikk låne film til kameraet. Vi ble også enige om at jeg skulle sende stoff fra Røros og Brekken til hans avis i Sverige.
Dette var på den tiden skrivemaskina bokstavelig talt banket ned bokstavene på papiret, og filmen i kameraet måtte fremkalles før du visste hvilke bilder du hadde fått med deg hjem.
– En stund arbeidet jeg både for Arbeidets Rett og for Tidningen Härjedalen. Men etter hvert som tida gikk, ble det mer og mer jobb i Härjedalen. Jeg fikk meg bil og var borte en uke i slengen. Dette pågikk i mange år.
Roald sendte artikler på norsk til den svenske avisa. Det aksepterte redaktør Hurtig. Han hadde flyktet fra Norge under krigen og oversatte enkelt tekstene som frilansskribenten fra Brekken leverte.
De såre minnene
Som reporter i små lokalsamfunn kommer man nær folket. Ingen dag er lik den andre, og opplevelsene fra et langt liv som skribent og fotograf blir mange.
– Det er spesielt to episoder som har gjort sterkt inntrykk. Den ene var en skuterulykke i Vemdalen, den andre var dødsulykka ved Djupabrua i Brekken i januar 2000. Jeg fikk beskjed om å dra umiddelbart. Det var ikke trivelig. Jeg visste ikke hva jeg kom til, men jeg kjente igjen bilen tvert da jeg kom fram. Det var litt kaotisk på stedet, og det tok en stund før vi fra pressen fikk beskjed om at ulykka hadde dødelig utgang. Jeg husker jeg leverte to bilder og skrev en kort tekst, men det var tungt. Jeg har bestandig regnet med at jeg kunne komme borti et eller annet. Men du er likevel aldri forberedt når noe slikt skjer.
Tilbake i redaksjonen ber han at en kollega tar seg av oppfølgingen av ulykka ved Djupabrua.
– Slike opplevelser gjør inntrykk på en reporter i et lite lokalsamfunn, sier han og flytter blikket fra vinduet til kjøkkenbordet med voksduk.
Snusdåsa ligger inntil Kurer-radioen med kasettspiller.
Disiplinert
Etter at Roald ble pensjonert fra avisarbeidet, bruker han store deler av dagen på å revidere og skrive ned informasjon om de tusenvis av bilder han har organisert på minnepinner. Fra minnepenna plukker Roald fram den ene etter den andra mappa på pc-en med bilder. Han arbeider fortsatt lange arbeidsdager til tross for at han er pensjonist.
– Jeg begynner ved 11-tiden og holder på utover kvelden med små pauser. Bildene jeg sitter med nå krever mye tid og tankevirksomhet. Heldigvis har jeg fått god hjelp av andre med å identifisere folk på bildene.
– Det viktigste er bildetekstene. Bilder uten bildetekster er totalt verdiløse, sier Roald.
Åpningen av Brekken flyplass
Røros Janitsjar marsjerer og spiller fra skolen helt til flyplassen på åpningen av Brekken flyplass 29. august 2009. Foto: Roald Møller
Valgte å leve alene
Roald Møller ble født med cerebral parese. Han er tydelig på at han ikke har noe å klage på, men at sykdommen likevel har skapt begrensninger for ham.
– Jo, jeg hadde nok ønsket meg egne barn. Men jeg unner ingen å få cerebral parese. Jeg har hatt stor respekt for sykdommen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det på en annen måte.
– Det er fælt at noen av oss får denne sykdommen. Men jeg har vært heldig. Det er bare høyresiden som er rammet, og jeg har lært meg å leve med det. Jeg er fullstendig klar over at det ser «trælåt» ut når jeg skal fotografere, men kameraet ligger støtt på den skadde armen og gir meg den støtten jeg trenger, sier han.
Roald trives best i eget selskap, og han mener at det går fint å leve alene.
– Jeg hadde en fin oppvekst, og jeg har aldri hørt noen har snakke vondt om meg, og jeg ble aldri mobbet.
Kjærligheten til veteranbiler
– Min store interesse har vært veteranbiler. Det er prydgjenstander. Fronten på lyktene, de vakre formene rundt radiatoren, det er noe annet enn bilene i dag.
Roalds bestefar hadde en 1924-modell T-Ford. Bestefaren skaffet seg førerkort 1924, og bilen kostet 3.000 kroner. Han tok på seg oppdrag og kjørte ofte finere folk og par som giftet seg.
Bestefars førerkort.
Foto: Privat
Bestefar er klar for prøvetur
med T-Forden i 1924.
Foto: Privat
Bestefar på biltur med damer i 1929.
Foto: Privat
Arven etter bestefaren
Etter hvert fikk han kjøring på Røros der han også hadde sjåførskole en periode. Det var bilkjøring som sto i hodet på ham, ingenting annet.
– Bestefar kjørte to turer til Røros om dagen for å hente varer til Chr. Borgos Landhandel i Brekken. Han kjørte T-Forden fram til 1940. Da parkerte han bilen i «bilhuset» hos naboen, som han sa. Der sto den under hele krigen. Da krigen var slutt, ble T-Forden levert. Den skulle aldri vært levert, sier Roald ettertenksomt.
Motorinteressen har gått i arv fra bestefaren til Roald.
– Jeg ga ut et hefte for rundt 20 år siden om Brekken bulldoserlag som eksisterte fra 1953 til 1966. Prosjektet ble fulgt opp med et nytt hefte med lastebilgründerne i bygda Kojan.
Historien om lastebileierne i bygda har Roald Møller samlet mellom to permer. Han mener at John Solsten, Johannes Sollie, Kasper Kojan og Matias Torpet var pionerer på sitt område.
Hoff-fotograf
I 2002 fikk Brekken selebert besøk av dronning Sonja. Delegasjonen hadde reist med buss rundt Aursunden i anledning «Fjellenes år». Følget hadde et lengre stopp i Brekken for å spise middag.
Bløtsnøen dalte ned, og utenfor lokalet Bjørkly sto en kald og blåfrossen Roald Møller og ventet på å få komme inn for å ta et bilde av Dronningen.
– Snøen la seg på linsa, og jeg var livredd for at bildene ikke skulle bli brukbare i avisa. Men bildene var ikke så dårlige, sju, sier Roald Møller.
På bildet under H.K.H.Dronning Sonja og daværende direktør i den Norske Turistforening (DNT) Øystein Dahle under sitt besøk i Brekken 11. desember 2002. Foto: Roald Møller
BIL-kontakt
Roald Møller har vært redaktør for BIL-kontakt helt siden 1978.
I begynnelsen var det idrettsartikler, men på 1980-tallet begynte det bli tungt å drive bladet.
– Det fantes et ønske om å bredde innholdet, og da ble bygdebladet født.
Etter lang og tro tjeneste, ble Roald i 2014 hyllet for innsatsen med en egen sang under Brekkenrevyen.
– Utmerkelsen setter jeg virkelig stor pris på. Å få en slik anerkjennelse fra folk i bygda betyr alt for meg. Dette var også en anerkjennelse til Fjell-Ljom. På kontoret henger beviset i glass og ramme.
Krøp opp Hahnenkamm
Avisarbeidet før i tida var annerledes enn i dag. Den gangen Roald begynte som reporter, var det vanlig at journalister ble med på turer.
For Roalds del ble det både Færøyene med folkedanslagene i Røros og Folldal, to turer til Danmark på landbruksutstilling samt en tur med Gauldal Billag med skiturister til Zell Am See og Kitzbühel. Avisa sto for reisene.
– Jeg krøp opp Hahnenkamm. Jævlar, så bratt det var der, sier Roald og legger inn en pris snus under leppa.
Nedover berget kjøres årlig det alpine skiløpet Hahnenkamm-Rennen. Så tar han fram et bilde fra Baltikum.
I 2003 var han med skolebarn fra Brekken som skulle levere hjelpesendinger til fattige i Baltikum.
– Den turen satte virkelig dype spor i meg, avslutter Roald Møller.
