Tradisjonen er gammel, ferdselsveien likeså. Bak hestebjella og firbeint muskelkraft over grensefjell og myrland, fører dagens fôrbønder den gamle skikken med å kjøre hest og slede til martnan videre.
Teks og foto: Marit Manfredsdotter
– Tippoldefar kjørte den samme veien, og det vil nok komme en liten tåre trillende når vi kjører inn til Røros. Det sier Håkan Persson fra Hede i Härjedalen der han står tett inntil hesten Tjarli, rimfrossen fra turen mellom grensa og Brekken mandag formiddag.
Sammen med kona Anette Persson er de to en del av den svenske «foran» som startet i Klövsjö i forrige uke.
Anette og Håkan Persson trives godt bak hesterumpa.
Sammen har de tatt fatt på den lange turen til martnan.
Ved stokkilden
Å ferdes med hest og slede over grensefjella byr på mange utfordringer. Søndag ble det bestemt at to av hestene måtte avslutte turen. Mye snø og tungt føre gjorde at dyrene gikk tom for krefter.
– Det kan skje mye under en slik tur. Ikke et år er likt de andre. Det er vel det som gjør at vi kommer tilbake år etter år, sier Patrik Hellström, turleder og ordfører i Föreningen Forbonden i Kjövsjö.
I år ble turen også litt annerledes fordi turfølget stoppet i Medskogen mellom Hede og Funäsdalen der de tilbrakte natta utendørs rundt varmen fra stokkilden (bålet).
– Til tross for at det ble litt kaldt ut i de små timer, blir det nok en gjentagelse av dette, forteller Hellström.
Patrik Hellström på vei for å hente vann til hesten under oppholdet i Brekken.
Det gamle ferdaskrinet bærer på mange minner
I Brekken ble fôrbøndene møtt med sang fra barna i bygda samt kaffe og kaker som 7. trinn ordnet med, også det en gammel tradisjon. Og ekstra stas ble det da barna fikk krype ned under skinnfellen i sleden og bli med på en liten tur rundt i bygda.
– Dette er virkelig en dyrebar last. Det er det siste vi rekker å høre før bjella slår sin vakre klang, og følget forsvinner bort i svingen på vei til forsamlingslokalet Bjørkly der varm kaffe venter.
Ved fôrbondestatuen kledd i skinnpels, og med ferdaskrinet i hånda,
ble det lagt ned en krans for å minnes de som har gått foran og vist vei.
Vær, vind og flatseng
Siste natta hviler mennesker og hester på Billehaugen mellom Brekken og Røros før innkjøring på Malmplassen på Røros tirsdag. En lang tur nærmer seg slutten. Men da er det godt å tenke på at denne vakre tradisjonen vil leve videre, i hvert fall så lenge det finnes mennesker som Anette og Håkan Persson.
De som bruker hele året på å trene hestene, de som velger å ta fri fra jobb midt på vinteren for å trosse vær og vind, de som får noen timers hvile på harde flatsenger, og som gjennom sine valg fører en veldig gammel tradisjon videre.
Underholdning fra scena i Bjørkly, gode samtaler rundt bordene
og rykende varm kaffe. Det fikk alle som tok turen ut
denne litt gråkalde februardagen.
Det er mange detaljer å se for den som stopper opp et sekund.
Kaffen er drukket opp, sangen har tonet ut. Hestene har fått friskt høy og vann, og den karakteristiske vadmelslua er dratt ned over panna på fôrbonden. Tida er inne for å si adjø til Brekken for denne gang. Tjarli er klar, venter bare på at husfolket skal sette seg i sleden så de kommer seg av gårde. Det er fortsatt mange mil å legge bak seg.
Og morfars far, Håkan Perssons tippoldefar, hadde nok blitt veldig stolt hvis han hadde fått se dette med egne øyne.
I lange tider har mennesker tatt fatt på veien over grensefjella mellom Norge og Sverige.
Noen reiser har gått for handel, noen for utveksling av kunnskap, noen i kulturens tjeneste og noen for kjærligheten.
Da som nå.
