Vikingpoteter berget vinteren i Feragen

Lengst inne i Feragen med sjøen som nærmeste nabo og med gris og lama beitende på jordene, står Oskar Tørres Lindstad midt i kjøkkenhagen som bugner av grønnsaker, poteter og alskens urter.

Tekst og foto: Marit Manfredsdotter

Oskar Tørres Lindstad er opptatt av både historie og kulturlandskap. Han har skapt en imponerende kjøkkenhage i Feragen som bugner av grønnsaker, poteter og urter. Mange av dem har for lengst gått i glemmeboka.

Brennesler og ull
– Dette er skikkelig krutt, sier grønnsaksboden og fyller kanna med neslevann. Det lukter forferdelig, men gir enorm næring, sier han.

Ull fra gårdens sauebesetning brukes til å bekjempe ugress. Ulla fra dyra på gården gir ikke stor inntekt. Men brukt i åkeren avgir den lanolin og andre gode oljer som trekker ned i jorda. Ulla holder også veldig godt på fuktigheten og varmen i jorda.

Å bruke ull i åkeren er blitt populært, og dette vil vi se mer av framover, mener Tørres Lindstad.

– Kunsten å drive med denne type dyrking er å skape et levende jordsmonn med mange mikroorganismer, sier han med innlevelse og rister på hodet når han forteller om hvor mager denne jordlappen var for bare et år siden.

– Da jeg holdt på her forrige sommer, var det ikke en eneste mark her, bare litt sandjord, torv og ei og anna bille som sprang forbi.

Sjampinjonger
Den unge bonden i Feragen har lært seg flere triks av bøndene rundt omkring i distriktet. Vanning med brennesle er et av dem.

– Etter at du har lagt neslene i vann, begynner de å gjære. Da skal man røre litt og tilsette enda litt mer vann. Det lukter forferdelig, men gjødningsveksten blir helt enorm, sier bonden og løfter den tynne hvite duken som skjuler store dyprøde jordbær.

– Dette kaller jeg for jordbærhaugen. I kompostjord og litt rusk fra gammelstallen vokste det sjampinjonger tidlig på sommeren her, sier han og løfter på øyenbrynene.

– Hele bakken var dekket med sjampinjonger, jeg rakk ikke engang å spise opp alt, fortsetter han og svelger et jordbær. Dette er smaken av Feragssommer, sier han og ler.

Frostnetter hører til hverdagen høyt til fjells om våren. For å berge plantene som våget seg opp av bakken, vanner bonden åkeren i de mest kritiske nettene.

– Det funker bra, bare se på jordskokkene der oppe, sier han og peker høyt opp i kjøkkenhagen der en liten skog av høye planter står givakt i den bleke sensommersola.

Vikingpotet
Jordskokk, eller vikingpoteter som de også kalles, fantes på gamle boplasser før.

– Den er utrolig næringsrik og utsøkt på smak. Det er ikke å undres på at dette er en plante som er brukt i flere tusen år, sier Tørres Lindstad.

Men han mener samtidig at den har gått litt i glemmeboka i det norske kjøkkenet. Knollene, som har vokst seg meterhøye lengst oppe i åkeren, fikk bonden av naboen Bakka-Rolf.

– Til tross for en våt sommer, har de utviklet seg til noen skikkelig fine planter.

Planen for kjøkkenhagen neste år er å utvide et område lengst nede i åkeren kun for jordskokk. Bonden baner seg vei mellom rader av rødbeter og gulrot og peker med en jordet finger i retning steingjerdet i sør som vitner om lange tider av hardt slit og kamp for tilværelsen.

Gammel kunnskap
Quinoa er en urgammel kulturplante fra Andesfjellene. Ideen om å dyrke den fikk Tørres Lindstad fra tv-programmet Mandelmans gård i Sverige.

– I programmet ble det sagt at alle gårdene i Sør-Sverige dyrket en liten flekk med quinoa i tilfelle det ble tørkesommer. Quinoaen er ekstremt tøff og klarer tørken godt. På denne måten klarte mange å livberge seg. Nå har det slettes ikke vært noen tørkesommer, men jeg er så fornøyd med denne planten. Du tror kanskje ikke at det går an å dyrke quinoa i Feragen, men det går helt ypperlig.

Ser opp til Børre Langland
Men det er ikke for å masseprodusere mat Oskar Tørres Lindstad bruker så mye tid i hagen.

– Det handler om å se at ting vil vokse her oppe, høyt til fjells, 650 meter over havet. Når jeg kommer hjem fra en lang arbeidsdag, er det en fryd å gå hit ut for å luke. Jeg kan sitte her i et par timer og bare kose meg. Her finner jeg roen.

– Tenk å bli som han Børre Hansen Langland i Ålen på 1700-tallet. Tenk å kunne dyrke korn på Røros. Det er en drøm jeg deler med tanta mi, som også bor på gården. Det spørs om vi må prøve det et år. Her har jeg i alle fall løk til rakfisken, sier Tørres Lindstad på bred rørosdialekt med sterk betoning på s-en.

Fisken drar han opp sjøl i Femundsmarka, og med egne poteter, rødbeter, purreløk, løk, brokkoli og kålrabi, er garden sjølberga med grønnsaker hele høsten.

Finner roen
Morgenkaffen inntas ofte i kjøkkenhagen, den triveligste plassen på gården på denne tida av året.

– Jeg bruker mange timer her bare for å kose meg, se at det vokser.

Like etter lamminga i mai sto jeg her i sene nattetimer og snudde jorda, sådde og la på filtduk. Værprognosen varslet om at det ville bli godvær. Da måtte frøene ned i jorda. Det handler om å være tidlig ute slik at du får utnyttet de få høytrykksperiodene som er. Frøene har det fint i jorda også om frosten kommer. Det er verre når det spirer. I mai måtte jeg være her for å frostvatne i to netter.

– Jeg tenker ofte på at alt dette ikke hadde vært her hvis jeg ikke hadde vært innstilt på å legge ned en liten innsats. Du får så mye igjen for den jobben du gjør med å luke og stelle, ikke bare mat på bordet.

Sende Osen er stamkunde
Bjørnerota, som brer om seg i hagen, har han fått av Are Sende Osen.

– Han er blitt stamkunde her på gården. Han har kjøpt gris, høne og sau, og så er han en kløpper på å dyrke. Sende Osen har sjøl en stor hage i Trondheim som jeg gjerne stikker innom, sier Tørres Lindstad, som ved siden av gårdsjobben studerer i byen.

Bjørnerota lager han urtesalt av og bruker til kjøtt og fisk. Like ved den velsmakende planten konkurrerer den russiske mynten om plassen.

– Den har jeg høstet så mange ganger av i sommer. Den fikk jeg av Bakka-Rolf. Jeg har lært så mye av han gjennom å få være med og hjelpe til på gården. Etter et besøk hos Rolf L. Feragen, er det bare å skynde seg hjem for å prøve å gjøre det samme selv.

Viktigheten av vekselbruk
Det skal ikke så mye innsats til for å få til en hage som denne, mener Tørres Lindstad.

– Bruk gras- og ullklipp for å ta opp kampen mot ugraset, ikke la fortvilelsen ta deg. Legg på litt rusk fra gammelsiloen hvis du har. Ikke la jorda hvile, men veksle mellom hva du planter i hagen. Dyrk nepe neste år der kålen vokser i år. Jeg har hørt at kålrabi kan få larver hvis den står på samme sted flere år på rad. Rosenkål og pastinakk er andre vekster det er fint å veksle mellom, sier den unge bonden.

Til og med ugraset får en varsom håndtering i hagen hos feragsbonden.

– Jeg har vært borti med saksa for å klippe ned ugraset. På den måten river du ikke opp røttene på andre planter som du vil skal vokse, sier han og reiser seg fra gulrotkolonien.

Høstsuppe
Om bonden lengst øst i Feragen er raus med råd til andre hageentusiaster, er han mer sparsom når det kommer til å høste av egen avling.

– Jeg har rester av suppe som jeg kokte på «Vigelgris» fra gården her om dagen sammen med litt pinnekjøtt. Det ble ei skikkelig god høstsuppe, så jeg får vel koste på meg ei gulrot til den i dag, ei lita ei, sier han og gliser mot sola.

I kjellermørket er einer strødd på gulvet, og nå venter både lagerhus og mus på å bli stappe fulle.

– Før var det mye mus i kjelleren, men ikke nå. Musa liker ikke barnålene, sier han og setter ned greipen på kanten av den bugnende potetåkeren.

Krafta til suppa, som står og småkoker på kjøkkenpeisen, har kraft kokt på kjøtt fra gården, løpstikke, pipeløk, bjørnerot og urter fra egen hage.

– Synd du ikke blir til middag, da skulle du ha fått smakt på den, avslutter Oskar Tørres Lindstad og børster jorda av gulrota han har valgt seg til middagen. Så vender han blikket og fottrinnene mot gården og Feragssjøen i det fjerne.