I soppens mystiske rike

«Soppriket» i Brekken lokker de fremste mykologene i verden.

Det er høst, løvet har for lengst falt av trærne og bakken farges brun i jordas mørkeste valører. De svenske soppleterne har for lengst reist over grensa igjen, og vegen over Langsvola er fri for kolonner av biler med blågule EU-flagg. Men sesongen for sopp er langt fra over. I hvert fall ikke for Trine Boquist, som jakter på sjeldne arter med kamera, og som mener at stor-støvler og skitne fingre er det beste utgangspunktet for denne interessen.

Tekst og foto: Trine Boquist og Marit Manfredsdotter
Layout: Marit Manfredsdotter

Trine Boquist poster sine bilder på Instagram, og hennes fotografier av sopp er en skjønn blanding av informativ kunnskap, fargesprakende synsinntrykk og den vakreste kunst, skapt av naturen sjøl.

– Jeg har alltid vært interessert i natur og planter. Jeg begynte å interessere meg for sopp på slutten av 90-tallet, først og fremst med tanke på mat. Samtidig så jeg at det fantes et uendelig utvalg av sopp.  Jeg ble mer og mer nysgjerrig på alle de ulike soppene jeg så og deres rolle i naturen, sier Trine som flyttet til Brekken for seks år siden. 

Da, i 2015, så Trine at Røros kommune og store deler av fjellregionen nærmest helt manglet registreringer av sopp i Artsdatabanken til tross for at det er mye sopp i området. Totalt i Norge finnes det rundt 10.000 sopparter registrert.

– Til og med i Sølendet naturreservat var det minimalt med registreringer. Jeg har god kontakt med Trondheim sopp- og nyttevekstforening, og de kom hit i 2018 og kartla sopp i Sølendet. Det ble registrert flere hundre sopper, mange av de sjeldne og rødlista arter, knytta til ugjødslet beite- og slåttemark, fortsetter hun.

Med framveksten av sosiale medier, kom Trine i kontakt med mange som har samme interesse som henne. 

– Det finnes en rekke forum for sopp, både norske og utenlandske på blant annet Facebook. 

Der kommer man i kontakt med andre amatører, men også mykologer og botanikere som jobber med sopp til daglig, forteller hun videre og løfter opp en bløt, morken bit av en trestamme som vi snublet over sekundet før.

– Du må regne med å bli skitten på fingre og hender i denne hobbyen, sier hun og smiler før hun får blikket festet på en utvekst på en bjørk litt lenger nede mot elva.

Knuskkjuke, som vokser på bjørkestammen, er en annen art som har hatt stor betydning for menneskeheten opp gjennom århundrene. Tørket knuskkjuke antenner lett og ble brukt til å gjøre opp ild. Den var det en eksportartikkel fra Norge inntil fyrstikker kom i handelen. Den brukes også til farging.

– Det er  interessant at knuskkjuke har blitt brukt av samer helt opp til moderne tid for å lege sår, og Hippokrates har beskrevet hvordan den kunne brukes til akkurat dette, sier Trine.

Knuskkjuke er også blitt brukt av leger, tannleger og barberere til å lege sår og stoppe blødninger. I Øst- Europa  brukes den til å lage f. eks. hatter og tekstiler.

– En meget intressant kjuke, sier Trine.

Foruten kartlegging og registrering, er fotograferingen av både sopp, planter og natur en avslappende hobby for Trine Boquist. 

– Dette er en hobby som ikke krever stort av utstyr. Det holder med et eller annet kamera og et par støvler. Hver tur er like spennende, for jeg vet aldri hva jeg vil finne. Det er litt som en barnslig skattejakt, sier hun og ler. 

Disse fargerike eksemplene fant Trine sammen med flere nokså sjeldne beitemarkssopper på et område som har vært beitemark for husdyr i flere hundre år inntil slutten på 1960- tallet, og som ennå ikke har grodd helt igjen.

– Sølendet naturreservat er et annet område med masse sjeldne beitemarkssopper fordi slåtten holdes i hevd. Der kan man finne beitemarkssopper som har status som kritisk truet på rødlista, forklarer hun.

Men det er ikke bare ute i naturen Trine har funnet svært sjeldne arter av både sopp og lav. I en vedbod fant hun en knappenålslav-lignende art. En art som egentlig ikke skal finnes her, høyt oppe til fjells.

Våren 2018 fant Trine Boquist en knappenålslav-lignende art med røde stilker i et vedlager like ved svenskegrensa i Røros kommune. Soppen ble behørig fotografert og lagt ut på Facebook. Førsteamanuensis ved Nord universitet, Håkon Holien, fattet interesse ettersom dette lignet mistenkelig på den sjeldne arten rødfotnål Chaenothecopsis haematopus Tibell. Materiale ble samlet og sendt for mikroskopering, og identifikasjon ble bekreftet. Ettersom arten er lite rapportert fra Norge tidligere, ble funnet publisert i BLYTTIA NORGES BOTANISKE ANNALER, skrevet av Håkon Holien, Fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord Universitet, & Institutt for naturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. 

Utdrag fra artikkelen:

«Rødfotnål ble i Røros funnet på ved av bjørk Betula pubescens i et innendørs vedlager på østsida av Litlhyddsjøen, nordøst i kommunen, ikke langt fra svenskegrensa. Uthuset med vedlageret er utett, slik at det tidvis blåser inn litt snø som bidrar til relativt høy luftfuktighet. Stokkene med rødfotnål lå nederst i bingen rett på jordgulvet, og arten ble funnet både på siden av vedkubbene og på snittflata. Veden ble mest sannsynlig hogd bare ca 100 m fra vedbua omkring 1990, i en bjørkedominert nordboreal skog. Det er umulig å si om arten har etablert seg på veden etter at den kom i hus eller om den var med allerede da veden ble hogd. Det siste er nok mest sannsynlig. Forekomster på snittflatene av vedkubbene er derfor mest sannsynlig en effekt av spredning av allerede etablerte forekomster på sidene etter at veden ble plassert i lageret».

–  Man kan starte med å se seg rundt der man bor, og når man først bor i villmarka, er det stadig noe nytt å lære. Jeg liker å formidle og vise folk hva som finnes der de bor. Og det er artig å vise folk som bor andre steder hva som finnes her, sier hun.

Det er et faktum at bildene til Trine ikke bare lokker besøkende fra nærmiljøet.

– Det er ganske mange soppfolk som har tatt turen hit de siste årene fordi de har sett på bildene mine hva som finnes her. God mat finner jeg også, ikke bare kantarell, men også flere andre gode matsopper, avslutter Trine Boquist før hun får tak på enda en mørk gren av en stamme som har falt på bakken. Den er mørk på overflaten og knallrød under.

På stammen har en liten koloni av lilla lærhatt brettet seg ut, og fargene som blander seg med nysgjerrigheten og gleden over å lære nye ting gjør plutselig den lille kjente stien i skogen til et nytt eventyr – i soppfolkets mystiske rike.

Slimsopp- lamproderma violaceum

Slimsoppen vokser på kantarell, her mikroskopert av Edvin Johannesen. Slimsopper er egentlig ikke sopper, men protister (encellede organismer) som spiser levende bakterier, soppceller eller rester av dødt organisk materiale. På et stadium i utviklingen (plasmodium) kan de faktisk bevege seg. Det er gjort forsøk med å legge ut mat til slimsopp i plasmodiumstadiet (havregryn), og da beveger de seg i retning mot maten.

Vinterlærhatt- panellus mitis 

Vinterlærhatt, en vakker saprotrof som går på bartre. Helst furu, men også gran. Foto: Trine Boquist.