I Brekken har vi mange sterke, driftige og modige kvinner. I mars vil vi løfte frem én av dem og bli bedre kjent med Lajla Renander.
Tekst og foto: Monica Rotan Røkke
Lajla Renander har sine røtter i Trollheimen sitje, der hun er oppvokst i en reindriftsfamilie med tre søstre. For noen år siden flyttet hun og mannen Mats Erik Machke til Brekken der de bosatte seg «borti Gålan». De har to barn sammen, Soile (5) og Bertil (3). Når jeg kommer på besøk til familien en søndags formiddag, møtes jeg av lukten av nybrygget kaffe og ferske boller. Eldstedatter Soile serverer på beste vis rykende ferske boller med selvkomponert overraskelse i midten; smeltet dumlekaramell. Nydelig.
Til daglig arbeider Lajla som samisk språkstimulator ved Brekken oppvekst- og lokalsenter. På fritiden kommer familien først, og ved ledige stunder; håndverket.
Ekteparet Lajla Renander og Mats Erik Machke hjelper hverandre med å sette opp veven.
Lajla er en talentfull utøver av doudji, tradisjonelt samisk håndverk. Denne arven har hun fått fra sin mor, som også er en dyktig utøver av det sørsamiske tradisjonshåndverket. Moren har vært Lajlas læremester og store inspirasjon til å videreføre denne verdifulle arven. Lajla vever ullsjal, syr i skinn, broderer med tinntråd og lager vakre bruksgjenstander som skal leve gjennom fremtidige generasjoner.
– Hvordan lærte du å veve?
– Jeg er vokst opp med det. Min mor har alltid holdt på med veving, så det har vært naturlig i vår familie. Som ung måtte jeg veve mitt eget sjal, så det var bare å lære seg, sier Lajla og smiler.
Renningen. Tynt ullgarn lagt opp i renner.
Forberedelsene til vevingen tar ofte lengre tid enn selve vevingen, og krever stor nøyaktighet.
Lajla har forberedt garn som skal på veven. Renningen ligger klar. Tynn, delikat ulltråd i hvit, mørk grå, og lilla med noen innslag av glitter ligger klar på arbeidsbordet.
– Dette skal bli til et sjal som er inspirert av gamle svart/hvitt-bilder, sier Lajla.
Hun finner frem en stabel med ferdige ullsjal. Lette, vakre sjal med tradisjonelt rutemønster. Rutemønstrene i de samiske ullsjalene har opphav fra både geografisk plassering og sterke familetradisjoner.
– Det er vanlig å få vevd et sjal til konfirmasjonen, ofte i klare farger, da gjerne rødt i bunn, forklarer Lajla. Etter hvert som man vokser opp får man flere sjal.
Ferdige sjal, lette og varme.
– Hvordan synes du moten har påvirket den samiske kofta (gaptaen).
– Da jeg var ung var det lang gapta, gjerne i fløyel, som var moderne. Nå ser vi mye av «partykofter» i spreke mønstre og farger. Men i koftetradisjonen synes jeg det er viktig å ta vare på det grunnleggende. Materialene, teknikken, respekten for det tradisjonelle håndverket. Om jeg har på meg barmklede fra mormors område, blir det feil å bruke lue fra farmors område. Det skal være ordentlig.
Hun synes moten blant ungdom i dag er morsom å følge med på – hvordan de gjør det tradisjonelle personlig – for eksempel med brede belter, mønstre, variasjoner i lengde på koftene.
Den vakre skinnposen har Lajlas mor sydd til barnebarna.
Et slektsfoto på Lajlas oldeforeldre.
Den lille jenta på fanget er Lajlas mormor.
Posen er sydd for hånd, med sirlige sting av senetråd og detaljer i skinn.
– Personlig vil jeg at tradisjonene i håndverket følges, det har med respekt for både tradisjoner og materialene å gjøre. Det er arv og stolthet. Det skal utføres ordentlig og med respekt. Om noen kaller meg koftepoliti, tar jeg det som et kompliment, sier Lajla og ler.
I Lajlas familie brukes blå kofte i kirken. Den byttes til fest.
Lajla syr både i skinn og tekstil. Hun viser frem flotte belter i skinn med delikate tinntrådsbroderier, og en vakker skinnpose til baby. Skinnposen i reinsdyrskinn er sydd av Lajlas mor, tradisjonelt håndsydd med senetråd. Senetråden er essensiell i Lajlas håndverk. Det selges også «senetråd» av plast, markedsført som senetråd. Det er to helt forskjellige ting, mener hun.
– Plasttråd i et tradisjonelt skinnarbeide er uaktuelt for meg. Det skal gjøres ordentlig. Å kalle det samisk håndverk med plasttråd blir ikke riktig for meg. Det handler om å respektere materialene og dyret som har gitt oss materialene.
Her blir ordet bærekraft ekstra viktig.
– Det er bærekraft å bruke hele dyret, og at det slaktes på en måte som tar vare på hele dyret. Det er en viktig verdi for oss, sier Lajlas mann Mats Erik Machke,
Senetråden lages av reinsdyrsener. Tynne tråder dras løs fra senen og tvinnes sammen til fin tråd, beregnet på skinnsøm. Senetråden må fuktes og rulles, det blir en sterk og solid tråd som lever sammen med skinnet den sys i.
Skinn er et levende materiale, plasttråd er statisk. Skinn forandrer seg, senetråden vil følge skinnet og gjøre det holdbart.
Lajlas eget håndtverk, barmklede med tinntrådsborderi.
Belter med tinntrådsbroderi. Foran ligger en sene fra rein, selve kilden til senetråden.
Sámi Grand Prix
Lajla er en dame med mange jern i ilden. Hun er en av deltagerne i Sámi Grand Prix 2025, som går av stabelen i april på NRK Sapmi, SVT og YLE. Lajla skal delta med joiken «Plaaveh Guehperh» en slektsjoik (slekstvuelie).
Hun ønsker å inspirere andre til å ta tilbake den tradisjonsrike slektsjoiken (vuelietradisjonen), med joiken som hun har lært av sin bestemor.
– Jeg gjør det for mine barn. Vi skal reise til Kautokeino uka før for lydprøver og øvinger. Det blir gøy, spesielt for barna som får være noen dager i et nordsamisktalende samfunn. Deres far bodde tidligere i Kautokeino og lærte seg språket, nå snakker han det med sine barn. Det blir blir fint for dem med denne reisen, sier Lajla.
– Har du noen planer for antrekket, du som er så flink til å sy?
– Jeg må nok sy meg ei ny kofte til anledningen. Det blir et tradisjonelt antrekk, men med mye sølv. Sølv hører til. Jeg har mye glittertråd med sølv, litt glam må det være i anledning SGP. Det blir gøy, avslutter Lajla Renander.
Sámi Grand Prix 2025 går av stabelen 12. april.
