Legenden Bakka-Lars

Velkjent rørlegger

I 2021 er det hele 19 år siden Lars gikk bort altfor tidlig, bare 72 år gammel. Likevel hender det rett som det er at jeg treffer noen som har en historie å fortelle om rørleggeren med de kjappe replikkene. I løpet av mange år i rørleggeryrket rakk han å jobbe i utallige hus og hytter rundt omkring i distriktet. I følge ham selv kunne han deltatt i tv-programmet Kvitt eller Dobbelt, i kategorien “Hvor er stoppekrana i hus på Røros?”

Noen av ungene i Feragen på 40-tallet. Storebror Arne sitter nærmest fotografen, med yngstemann Per Magne ved siden av seg.
Lars sitter lengst til høyre med arma rundt hunden.

Gode kommentarer

De gode kommentarene han skulle bli så kjent for, finnes det fortellinger om allerede fra Lars var liten. Han gikk på skole i Feragen og ble undervist av Jon Larsen Feragen, “n skol’mester Jo”. Lars fortalte om en gang elevene fikk i oppgave å skrive en stil som skulle ha tittelen I reinstrøa. Bestefar var nok ikke en ivrig skribent, for oppgaven ble løst på enklest mulig vis:

– Ingen slakting i dag. Reinen kom ikke ned fra fjellet. 

Det var som oftest Lars og storebror Arne som hjalp faren med gårdsarbeidet. Lillebror Per Magne var i større grad hjemme med moren og bidro med arbeidet hun hadde ansvar for. Lars og Arne plukket molte på Vigelskaftet, og satte rypesnarer. Molta og rypene ga en kjærkommen inntekt.

Setra ute i Øia

I tillegg til gården hadde familien seter i Øia, omtrent 8 kilometer fra Feragen. Her bodde de i lange perioder, både sommer og vinter.

Roten

Som ung var Lars med “i roten”. Rundt Feragen og Femundsåsen var det mye gammel furuskog, og området var dermed godt egnet til å bryte tyrirot. Tyri er død furuved, gjennomtrengt av harpiks og terpentinstoffer. Tyri brenner godt, og ble brukt til å utvinne tjære.

Lars avbildet “i roten”. De var flere som jobbet med å bryte tyrirot. Nederst til venstre sitter Anders Feragen fra Mikkelsgården, “Mikkjils-Anders”.  I albumet står også navnene Alfred og Einar. Kanskje noen kjenner igjen de andre to?

Måtte ut og finne sin yrkesvei

Som odelsloven sier, er det eldstemann i søskenflokken som skal overta gården. Arne var den som skulle ta over hjemrommet, og Lars måtte ut og finne sin vei i livet. I løpet av noen år fikk han prøvd ulike yrker forskjellige steder i Norge. Han sorterte post i Oslo, og jobbet ved Erbe dropsfabrikk i Trondheim. I Trysil ble det tømmerhogst og i Hattfjelldal var han med på å bygge sponplatefabrikk. Det var nok ikke store flyttelasset han hadde med seg, men et strykejern hadde han fått med hjemmefra. Det var tross alt viktig at klærne var i orden. Han manglet muligheter for å få stekt seg mat i et av husrommene han leide, så det gjaldt å være oppfinnsom. Slik kom strykejernet til sin rett, om muligens på en annen måte enn det mor Ane Lisabet hadde sett for seg.

Magnus Røragen og Lars på tur til Oslo med motorsykkel.

Stifter familie

Lars og Grethe ble foreldre til Rolf i 1958. På denne tida bodde de hos Grethes foreldre i Skansveien.

I 1960 ble Ane Elisabeth født. Familien på fire bodde fortsatt sammen med Grethes foreldre i Skansveien. Der delte de seks personene fire rom. Lars, Grethe og de to barna bodde i andre etasje, med ett soverom og kjøkken. Inne på kjøkkenet delte Lars av et lite hjørne, hvor det ble plass til vannklosett.

Den spede begynnelse som rørlegger

I 1961 begynte Lars å jobbe som rørlegger, og leide et lite uthus ved elva på Flanderborg. Her hadde han verkstedet sitt, men det kunne bli fryktelig kaldt vinterstid. Han fortalte selv at han måtte blåse varm pust på kulepenna for at den skulle virke. 

Bil hadde han ikke, så han måtte ta sykkelen fatt når han skulle på jobb. En gang syklet han helt til Os med et kobberrør knytt fast på stanga. Skulle han lenger bort, som til Aursunden, satt han på med melkebilen. Det innebar at han måtte ligge over hos kunden til neste dag, før han fikk skyss med melkebilen tilbake til Røros. 

Etterhvert fikk han tak i en Volkswagen varebil. Han brukte patentbånd for å feste en benk bak i varerommet, hvor de to eldste ungene fikk plass. Blant rørdeler satt de, på søndagstur til Øia og andre steder i nærheten.

Mannen med de gode kommentarene

Mange av historiene har jeg fått fortalt av min far, Lars Bakke,  som begynte å jobbe som rørlegger sammen med sin svigerfar i 1980. Sammen la de rør for utallige kunder, både i private hus og hytter, og for næringslivet i regionen. De gjorde for eksempel rørleggerarbeidet i det gamle helsesenteret, som lå ved biblioteket på Røros. På ferdigbefaring ble det oppdaget at det rant vann fra ei lampe i taket. Lars så på elektrikeren fra Røros E-Verk og sa: “Dokk fe itj det tett dokk hæll, nei?”

Han hadde en egen evne til å vri om på kjente sitat, og få dem til å passe i andre anledninger. I forbindelse med utbygging ved Stensaas Reinsdyrslakteri, deltok han på mønsåskanne i Vauldalen. Etter en tur i baren utpå kvelden, så han på glasset sitt og sa: “Aldri har så mange, fått så lite, for så mye.” Den vendingen hadde nok ikke Winston Churchill sett for seg. 

Lars og Grethe utenfor Muggsjøbua i Femundsmarka. Et område han kjente godt fra både jakt, fiske og molteplukking.

Bakka-Lars og svigersønnen Lars Bakke på treningstur med travhesten Anne Piroga.

Molte på julaften hørte med

Molteplukking hadde han i grunnen fått nok av i barndommen, men molte på julaften hørte med. En gang var han hos samme kunde flere dager på rad, men en dag utpå sensommeren dukket han ikke opp. Neste dag var han på plass igjen, og den misfornøyde kunden lurte fælt på hvor han hadde vært. Han fikk svar på tiltale:

“ Tye du det e nå mening ti, at je ska sitje å eta rabarbergraut i julen, når dokk sitj og et molte?”

Lars var utrolig snill og tålmodig, både med mennesker og dyr. Han og far min var hesteinteresserte, og eide en travhest sammen. Bestefar var spesielt flink med unghestene, som trengte ei trygg og rolig hånd. Men noen stor travtrener ville han aldri kunne bli, mente far min.  En travhest kommer nemlig aldri i form av å få hvile hver gang den begynner å bli svett.

Nok et eksempel på en oppfinnelse. Her har han bygd en drikkeavkjøler i forbindelse med et større lag.

Besøkte Oia så ofte han kunne

Lars hadde et godt forhold til Øia gjennom hele livet. Som voksen bygde han og familien hytte her, og tilknytningen til stedet slo rot i både barn, barnebarn og oldebarn.

Til Øia tok han turen så ofte han kunne. På vei utover var et stopp i Storvika fast rutine. Som han sa: “Ferr å høre at je itj høre nå”.

Bestefar Lars sammen med meg og bror min, Martin, i Storvika sommeren 1987.

Humoren beholdt han hele livet

Humoren tok han med seg hele livet. Da han havnet i rullestol etter å ha fått kreft, frøs han så fælt på føttene. Eilin Therese skulle strikke ullsokker til ham, og fikk bestilling på hvordan sokkene skulle se ut. Okerfarget med tre hvite striper. Akkurat slik som sokken som var etterlyst i forbindelse med Orderud-drapet…

På Tynset sykehus henvendte han seg til en sykepleier, pekte på sokken og sa: “Her e’ n!”

Enkelte ting hadde han fått nok av i barndommen

Som ung i Norge på 30- og 40-tallet, var det enkelte ting han hadde fått nok av. Han hesja altfor tjukt, av frykt for å ikke få alt gresset oppi. Han ville helst unngå å måtte sette opp ei ekstra hesje. 

Gammalmathelga som Brekkjerringan arrangerte, så han ikke sjarmen i. Han kunne ikke forstå hvordan folk kunne kjøre helt fra Trondhjem til Brekken for å spise kleppsuppe og spannost,- og attpåtil stå i kø for å komme inn. 

At noen kunne finne på å få fram igjen gamle tømmervegger når de først hadde blitt panelt, var helt uforståelig. Under et minnesamvær på Bergstaden hotell, kikket han på tømmerveggen i resepsjonen. Henvendt til en av eierne ved Bergstaden Trelast, fnyste han og sa: “ Du har itj lite panel og spandere på dem du, Carlsen?”

Kanskje var det en oppvekst med mange tunge tak som gjorde at han stadig søkte nye metoder som kunne lette hverdagslige gjøremål? Han monterte teppebanker på støvsugeren for å gjøre det lettere å strigle hestene. Han lagde en “rundballe-tiner”, hvor varmt vann sirkulerte i kobberrør som han stakk inn i rundballen. Oppfinnelsen fungerte riktignok ikke optimalt, men tanken og ønsket om å kunne lette fjøsstellet var god. 

En bestefar i livet skulle alle hatt

Vi er til sammen 8 stykker som er så heldige å ha hatt Rørlegger Lars Feragen som bestefar. Som bestefar var han et forbilde. Aldri sint. Alltid tålmodig. Alltid med glimt i øyet. En god kommentar var aldri langt unna. Vi barnebarna fikk være med på gullgraving i Femundsenden og lære å sette rypesnarer. Han grov mark og hjalp oss å fiske med bjørkestang i Ljøsnåa. Han var en populær barnevakt. Hadde alltid tid. Vi var aldri i veien. Han hevet aldri stemmen, og jeg tror ikke han noen gang trengte det. Han var en mann man ville være med, ikke mot.

En sånn bestefar, det skulle faktisk alle hatt.

Lars og Martin på fisketur i Øia. Det spilte ingen rolle hvor mange ganger kroken satte seg fast. Bestefar ordnet alltid opp.