Gruvedriftens storhetstid i Härjedalen

Naturens og gruvens poesi
I vestre Härjedalens mektige fjellområder ligger bergverkets minner dypt begravd innhyllet i stillhet, men de er alt annet enn glemt. Her ved Ramundberget og Bruksvallarna gravde 1600-tallets malmdrømmer dype hull i fjellets indre: dagbrudd, gruvesjakter og slagghauger. En gang summende av arbeid, slitte redskaper og menneskelyd, ligger nå landet stille, som tause vitner fra en svunnen epoke.

• Gammelgruvorna er det eldste gruveområdet. Allerede på slutten av 1600-tallet begynte man å bryte malm her, gjennom to dagbrudd, tre gruvehull og en gruvegang. Ved siden av finnes rester av smie og boliger som vitner om et lite samfunn høyt på fjellet.
• Blixgruvefeltet er det største og mest komplekse. Fra slutten av 1600-tallet ble det brutt kobbermalm ved Glimtjärn, og senere også jernmalm. Feltet viser hvordan brytningsteknikken utviklet seg over tid, og de grønne bergveggene vitner fortsatt om kobberets nærvær.
• Norrgruvorna er mest tilgjengelig i dag, med åpne ganger og fjellrom støttet av naturlige søyler. Her lå både smie og gruvestue, og stedet bærer fortsatt preg av å ha vært et levende arbeidsmiljø.

Disse tre gruvene danner en historisk vandringsrute kjent som Gruvturen, der stier og skilt leder den besøkende gjennom sporene av flere hundre års gruvedrift.

Fra juli til september lokker Bruksvallarnas Byalagsförening med kolbullar og kokkaffe over åpen ild til de som har tatt turen.

Området rundt gruvene er like vakkert som bratt. Men går du fra veien til Mittåkläppen, er vandringen lett.

Rett ved dagbruddene og Norrgruvorna ligger den gamle gruvestua. Like i nærheten finnes ruinene etter en av smiene. Besøker du til plassen om sommeren, serverer Bruksvallarnas Byalagsförening kaffe over åpen ild en gang i uka.

Kolbullen er mat for arbeidere, stekt i panne over åpen ild. Mat som blitt brukt av herjedalinger i lange tider, særlig ute i tømmerskogen om vinteren.

Gruvstuggu ble trolig bygd under gruvtidens siste etappe på 1800-tallet og står der fortsatt i dag. 

Elisabeth Werner tar imot vandrere ved den gamle gruvstuggu under Gruvdagen.

Ljusnedals bruk – fra kobber til jordbruk

Da kobbermalm ble oppdaget ved Ramundberget i 1686, ble Ljusnedals bruk etablert noen år senere som smeltehytte. På 1700-tallet gikk driften mer over til jern, og i 1840 nådde produksjonen et høydepunkt med 121 tonn malm. Men lønnsomheten ble aldri stor. Bare ti år senere var produksjonen nede i to tonn årlig.

I 1855 overtok et norsk eierselskap bruket, og snart trådte William Farup frem som en sentral skikkelse. Han la om virksomheten fra metallproduksjon til landbruk, med grøfting, myravtapping og nydyrking. Han etablerte også fylkets første meieri. Ved hans død var eiendommen ved Ljusnedals blitt Sveriges største målt i areal. Likevel ble selve jernverket nedlagt i 1877–79.

Herrgården på Ljusnedals bruk er den eneste herregården Härjedalen hatt. Den brant ned 1937.
Fotograf ukjent. Kilde: Stiftelsen Jamtlis Samlingar.

Ljusnan ved Ljusnedals bruk. Fotograf ukjent.
Kilde: Stiftelsen Jamtlis Samlingar.

 William Farup. Eier av Ljusnedals bruk i perioden 1855 til 1893.
Fotograf ukjent. Kilde: Stiftelsen Jamtlis Samlingar.

William Farup – nordmannen som formet Ljusnedal

William Farup (1824–1893) kom fra Hurum i Norge, men utdannet seg som ingeniør i Tyskland. Han ble først bruksinspektør og senere eier av Ljusnedals bruk. Farup var både industrimann, jordeier og politiker. Han satt i Sveriges riksdag i flere perioder, tilknyttet Lantmannapartiet, og engasjerte seg sterkt i samtidens stridsspørsmål.

Hans største arv i Härjedalen var likevel omleggingen av Ljusnedals bruk fra et svakt lønnsomt jernverk til et moderne landbruk. Hans tid står som et vendepunkt i historien om bruket, men også som et uttrykk for 1800-tallets kamp mellom industri og jord, tradisjon og nytenkning.

Ljusnedals Herrgård med sin innhegnede hage. Til høyre kirka og magasin. Den lave bygningen t.v med tre vindu er Jämtlands Läns første meieri.
Bildet er fra 1890-tallet. Fotograf ukjent.
Kilde: Stiftelsen Jamtlis Samlingar.

Norske arbeidere

Da malmbrytingen startet i 1686, var bøndene i området ikke interessert i å arbeide i gruvene. Gruvens eiere vendte derfor blikket mot Norge for å finne arbeidskraft. Ifølge bruksinstruksen fra samme år skulle alle arbeidere møte ved gruven hver morgen klokken fire, for å holde bønn og be til Gud om nådig velsignelse fram til klokken fem. Deretter skulle de arbeide til klokken seks om kvelden.

I en rapport fra 1690 beskrives det at arbeidet kun foregikk i tre måneder i året, om sommeren, men da nesten døgnet rundt – dersom det var lyst.

I år 1690 arbeidet 24 menn med utvinning av malm og ti menn med sortering. Samme år var produksjonen kun 197 tønner malm, ifølge kommandantens mann Uhr. Av en månedslønn på 18 daler i kobbermynt skulle to tredjedeler utbetales i varer, og én tredjedel i penger.

Gruveinngangen er fortsatt intakt på flere av gruvene, men taket inne i gangene er svært lavt.

Risikabel teknikk og giftige gasser var hverdagsmat for gruvearbeiderne.

Inngangen ved en av gruvene rett nor for Ramundberget.

Arbeiderne inne i gruvene ble lokket med risikotillegg for det farlige arbeidet med å varme opp berget, slik at det senere skulle sprekke av seg selv på grunn av kulden inne i de mørke gruvegangene.

Eldgammel brytningsmetode

Man brukte to forskjellige metoder for å bryte malmen. Berget ble varmet opp med ild, for deretter å kjøles ned igjen. Når berget sprakk, kunne man sette inn kiler og bruke spett for å løsne malmen.

Ved dagbruddene var prosessen lettere å utføre enn inne i de trange gruvegangene. På begynnelsen av 1700-tallet gikk man over til å sprenge med krutt.

Gruvstuggu ble trolig bygget i slutten av gruvedriftens siste fase på 1800-tallet, og står der fortsatt i dag. Dette var gruvefogdens plass. Han skulle sørge for at gruvene ble godt drevet, og at produksjonen var rikelig. Han skulle også påse at arbeiderne utførte sitt arbeid med flid og trofasthet. Hver lørdag skulle det gjøres opp status over hvor mye malm som var tatt ut.

Til gruvefogdens arbeid hørte det også med å sørge for at det fantes tilstrekkelige lager av kull og ved, samt å besvare all korrespondanse fra direksjonen i Stockholm. Han skulle føre oversikt over malmforekomstene og sende månedlige rapporter til gruvens direksjon.

Vakkert og historisk interessant
Har du ikke besøkt gruveområdene i vestre Härjedalen ennå, har du mye å se fram til. Her venter vakker utsikt, spennende historie, åpne vidder – og ekte arbeidermat og glovarm beksvart kaffe.

Kruttlukten henger fortsatt i luften fra den mørke gruvegangen, og historiens vingeslag hvisker gjennom fjellets tause dyp.