Jan Lars Haugom heter jeg og er vel «verdensberømt» i Brekken etter at jeg har vært lærer i bygda i mange og tretti år.

Tekst og foto: Jan Lars Haugom
Redigering: Guri Punde Moen

Layout: Marit Manfredsdotter

Jeg er egentlig fra Dovreskogen i Gudbrandsdalen, men etter å ha truffet ei pen jente fra Brekken på folkehøyskolen, har jeg altså det meste av min snart 80-årige levetid bodd her i Brekken.

Alt fra barndommen lærte jeg å bli glad i naturen, og mine foreldre gav meg stor frihet til å bruke naturen på mange måter. Slekta mi har også vært sterkt preget av jegerbasillen, så jakt og jakthistorier har vært en stor del av oppvekst og voksenliv. Etter at vi kom tilbake til Brekken og ble bofaste her, har områdene rundt bygda vært min tumleplass både i fritid og jobb. I jobbsammenheng har jeg ment at det å være kjent i sitt nærmiljø og vite om lokalhistoria er meget viktig. Det å ha identitet til sitt oppvekstområde er grunnlaget for egen eksistens.

Og Brekkebygda har mye å gi! Jeg kan nok si at jeg er godt kjent her, det er ikke mange plasser jeg ikke har besøkt, så når jeg skal ha noen til å følge i «mine fotspor», har de en jobb – jeg har brukt 50 år og har vel egentlig ikke tenkt å avslutte enda!

Så når jeg skal begynne å plukke ut plasser jeg synes skal anbefale for andre, så har jeg vel et problem. Det er 100-vis å velge imellom. Men Dagvola må jeg da ta først med Våttån på toppen fra alle sider og til alle årstider. Avstanden opp er mellom to og tre km alt ettersom hvor du starter.

Mest har jeg gått fra Høglivollene på nordvest-sida, men også fra Henningsgården og veien opp lia forbi Hellandhytta. Fra Vauldalssida er det noe lenger, men fint og slakt terreng over Flatvola fra Jervbekken. På toppen, 1095 moh, har en ei enorm utsikt i alle retninger, og du ser langt både i øst, nord og vest. I sør dekker jo Viglmassivet noe av utsikten, men en ser jo forbi noe av disse vakre fjellene også. Finest er det midtsommer med klarvær og solnedgang, det vil si. sola er nesten ikke borte – da er det flott!

Jan Lars Haugom på toppen av Dagvola sammen med hunden Aramis. Alle foto: Privat

På toppen er du også på historisk grunn, Våttån, eller som det også heter, en varde, eller vete. Navnet skriver seg fra Håkon den gode som innførte et varslingssystem som skulle varsle leidangshæren. Dette skjedde allerede på 900-tallet. Når ufred truet landet så skulle våttån tennes og budstikke skulle sendes gård -og bygder imellom. Ved disse vardene var det fast vaktmannskap.

Siste gangen Våttån på Dagvola var bemanna, var trolig i 1808. Ute i Europa herjet Napoleonskrigene, og våren 1808 startet den siste. 1. april ble Brekken angrepet av en svensk patrulje, men de ble overrasket. For i Borgosen leir lå det en framskutt tropp fra et kompani som var lagt på Røros. Den 2. april gikk den svenske hovedstyrken inn i Norge mot Kongsvinger festning. De ble stanset ved Lier skanse!

Fantastisk –  det første skudd i den siste Napoleonskrigen smalt i Brekken!

For noen år siden oppdaget jeg initialene til to mann nedhogd i stein på toppen av Våttån og med årstallet 1808; antagelig fra vaktmannskap som har hatt tilhold her, men det er en annen historie.

Så Dagvola er absolutt verdt et besøk, både sommer og vinter. Selv om en sommertur vel kan anbefales. For jegere kan Dagvola være et sjansespill; den ene dagen kan det være tomt for rype, og neste dag kan det være fullt! – Jeg tror at når rypa trekker mellom Vigelfjellene, så bruker de Dagvola som mellomlandingsplass.  

Hvis du ikke er kjent med folket og livet i våre bygder, er du velkommen til å finne ut hvordan vi har det. Bare gå inn på artiklene under så skal vi vise deg bygda og alt som finnes her. Kanskje du til og med kunne tenke deg å bo her? Du er hjertelig velkommen.

Når livsvalget står i fokus!

FISKEKORT

2 posts

FRILUFTSLIV

35 posts

I MINE FOTSPOR

15 posts

LEVE OG BO

41 posts

PRAKTISK INFO

2 posts

PROFILEN

5 posts

REGULERT AREAL

3 posts

SKISPOR

3 posts

Garnfiske vinterstid –
gammel tradisjon
som holdes i hevd

Tidligere var fisking med garn vinterstid viktig for matauk. I dag er det få som setter isgarn, og mange er usikre på hvordan det hele gjøres. Heldigvis finnes det noen som er opptatt av at denne kunnskapen ikke blir glemt.