Regissør Unni Ryen falt pladask for den gamle landhandelen i Brekken for sju år siden. Hun ble så inspirert at hun gikk i gang med et stort skoleprosjekt om Bør Børson.

Tekst, foto og layout: Marit Manfredsdotter

Forestillinga trekker fortsatt fulle hus. Nylig var Brekken skole fylt med sjuendeklassinger fra Røros, Glåmos og Brekken, og det var ikke tilfeldig. Men vi må tilbake til sommeren for sju år siden for å fortelle hele historien.

– Jeg skulle for første gang sette opp Bør Børson for første gang på sjuende trinn på Røros i 2015. Men et år tidligere hadde jeg vært til Brekken og kjøpt meg noen stoler av Elisabeth Larsdatter Bakke Skott. 

Chr. Borgos landhandel

Hun bor på gården der en gamle landhandel står intakt med kjøpmannsdiskdisk og esker og bokser i originalinnpakning i hyllene. Chr. Borgos landhandel er som å vandre inn i en tidskapsel. 

– Akkurat som Johan Falkberget beskriver Bør Børsons butikk i Olderdalen, sier Unni Ryen og gestikulerer romslig med begge armene.

Her er disken laget i vinkel, kassaapparatet står på ene enden, kaffeboksen på den andre. Forpakninger med etiketter som fører tanken langt tilbake i tid blandes med følelsen av verdighet og respekt for tidligere generasjoners liv. 

Det hviler en stillhet i rommet. Men lytter du nøye, kan du høre brus fra gamle dagers folkeliv. Butikken i bygda var samlingsstedet der du fikk både mat, stoff av klær, og siste nytt fra sladrepressen.

Oppdagelsen

Denne dagen for sju år siden setter hun seg i bilen for å kjøre fra Røros til Brekken og de nyinnkjøpte møblene. Her finner hun mer enn bare stolene hun traktet etter.

– Kjære vene, har dokk butikk her? sa hun.

– Ja, bli med inn og sjå, sa stol-selgeren og åpnet dørene til den gamle landhandelen. 

– Det første som slo meg var at dette er Bør Børsons butikk. Da bestemte jeg meg. Vi må sette opp Bør Børson på sjuende trinn.

Starten

Året etter besøket på Bua i Brekken setter Ryen opp den første forestillinga med Olderdalens store sønn og Johan Falkbergets folkekjære, litterære figur. Elevene som var med den gangen er russ i år.

– Jeg er veldig glad i Falkberget, og jeg elsker historien, for ikke å snakke om Bør Børson-musikalen. Nå har vi hatt audition, og her får alle elever de rollene som de prøver på. Her er plass for alle, sier regissøren.

Alle eller ingen

Mestringsfølelsen som elevene får gjennom forestillinga, er en av grunnpilaren for å sette opp stykket også dette året. 

– Å bruke ei teaterforestilling som læremiddel er strålende for både matematikken, musikken og samfunnsfaget, mener Ryen.

Dette er et tverrfaglig prosjekt.  Her blir både norsk, samfunnsfag, musikk, kunst og håndverk bakt inn i skoletida. 

– Her finnes alt elevene skal lære seg, sier regissøren der hun sitter og venter på elevene som straks skal inn fra friminuttet og begynne med de første sangøvingene.

– Uansett hvilken rolle man ønsker å spille, om det er Bør, frøken Isaksen eller om du vil jobbe med rekvisitter – her er alle, absolutt alle, like viktige for dette prosjektet. Uten kostyme blir det ingenting. Uten hovedrollene blir det ingenting, uten Børsons butikkdisk, som vi lager på sløyden, blir det ingenting, sier Ryen på bred rørosdialekt.

100 år og like aktuell

Hun understreker at i et prosjekt som dette får elevene se hverandre i andre settinger. Det er også viktig. 

– Med Børson på lasset kommer både bygdedyr og tema som mobbing fram i lyset. Og til tross for at handlingen i Falkbergets roman, som forestillinga tar utgangspunkt i, er skrevet for mer enn hundre år siden, er den like aktuell i dag, mener Ryen, og fortsetter.

– Dette er egentlig et voksen-stykke, men jeg synes det er helt supert å sette det opp med disse unge ungdommene. 

Som en del av prosjektet, ser de på filmen fra 1974 med Rolv Wesenlund.

– Ungdommene registrerer raskt at bygdefolket i Olderdalen ikke alltid var så snille med Børson. Men hvem er det som vinner til slutt? Jo, det er han, sier Ryen og reiser seg fra stolen.

Inn døra til den store gymsalen på Brekken skole kommer 50 forventningsfulle elever inn i lokalet der regissøren får samlet alle rundt seg midt på gulvet.

– Hva er det som får deg til å sette opp denna forestillinga år etter år?

– Jeg tror det er gleden jeg ser i elevene. Det er ikke alle som har lyst til å stå på en scene. Jeg tror jo det,  for jeg elsker det sjøl, men det er jo ikke slik. Men her finner alle sin plass, sier hun og smiler godt.

Kritikk

Elevene jobber med forestillinga på heltid i 14 dager i løpet av høsten.

Her velger de først hva det vil jobbe med, enten det er taleroller, dans, scenografi, sangroller eller kostyme. Men Ryen stikker ikke under en stol at noen er kritiske til denne formen  for kunnskapspåfyll. 

– Noen mener at elevene går glipp av viktig undervisning i de forskjellige fagene som ligger i skoleplanen når alt fokus ligger på forestillinga, sier hun og legger til:

– Jeg mener dette er den læringsformen elevene lærer aller mest av.

Stort manus

Rollene er fordelt, manus er lest og filmen fra 70-tallet er vist fram. Fem elever skal spille Bør, tre Josefine, to Baronessen i tillegg til alle de andre rollene som gjør at dette kan bli ei forestilling.

– Det er stort manus. Å ha bare én Bør går rett og slett ikke, sier Ryen og samler elevene enda tettere sammen.

Denne dagen startet med et besøk på den gamle landhandelen i Brekken. 

– Min sønn var med meg for å hente de berømte stolene for sju år siden. Jeg husker fortsatt hva han sa når han steg over dørstokk på butikken, sier Unni Ryen:

– Mamma, det er som å være i en annen verden. 

Mestringsfølelse

I forestillinga, som har premiere i november, skal elevene inn på scenen minst tre ganger. 

– En av årsakene til at elevene fra sjuende trinn på Røros og Glåmos er i Brekken disse dagene er at de får anledning til å bli mer kjent med hverandre. 

Dette kan åpne opp for enda mer samarbeide skolene imellom.

– Det er så fint å se at både foreldrene og elevene tar dette på alvor. Det liker jeg. Og så synes jeg det er stas å gjøre det stort og profesjonelt i alle ledd. Forestillinga blir på Storstuggu, og vi leier inn musikere, lyd- og lysteknikere. Mange unge elever som har vært med på dette tidligere, går til enda større scener, sier Ryen. 

Det går mot travle dager for elevene som skal sette opp forestillinga om Bør Børson om noen uker på Storstuggu.

Matematikkproblemer 

 Så blir den sprudlende dama straks stille og tankefull.

– Jeg tok spesialpedagogutdanning ved universitetet i Trondheim i fjor. Så kom jeg opp i muntlig eksamen i matematikk. Jeg kan ikke matematikk og hadde 20 minutter på meg. Jeg ante ikke hva som ventet meg. 56 år gammel står jeg der, helt alene, sier hun og fortsetter:

– Hva faen gjør jeg nå? Jeg ringte Håvard Dahl og ba han sende noen bilder fra scenografien som er laget på tiende trinn for noen andre teateroppsetninger. Jeg fikk bildene jeg etterspurte og gikk inn til muntlig eksamen. Jeg må få snakke om det jeg forstår jeg, sa jeg. Og så spurte jeg om jeg fikk vise fram noen bilder.

På lerretet foran sensorene viser hun fram bilder tidligere forestillinger ved Røros skole.

– Jeg viste vasshjulet som elevene laget til ei forestilling om An-Magritt i en oppsetning fra 2015.  Vasshjul hadde en diameter på fem meter. På framviseren dukket stangvekta som de lagde i isopor opp, og bilen fra Grease-musikalen i naturlig størrelse.

– Dette er laga av elevar med matematikkvansker, sa jeg til de som satt foran meg. Jeg strøk ikke på den eksamen, avslutter regissør Unni Ryen.