Tekst: Guri Heggem
Foto: Jonas Kokkvoll
Layout: Marit Manfredsdotter
Jeg har bestandig vært glad i fjellet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har bare vært sånn hele livet. Foreldrene mine hadde tidlig funnet gleden i å være ute, kanskje mest far min, men også mor, gjennom egen oppvekst. Min morfar var en lidenskapelig fisker og fjellvandrer, og sjøl om hans liv bar mye preg av hardt arbeid og lite fritid, fant han mye glede i det å gå i fjellet med bærspann og fiskestang. Jeg var seks eller kanskje sju år da jeg var med han og far på min første fisketur med egen stang. Jeg mista ei fortann på turen, men fikk fisk på langbambus og var umåtelig stolt!
Siden er det blitt mange fjellturer, sammen med far og mor. Både på ski og på beina, hele året. Hytta, som de hadde i Trollheimen, var et fast punkt som alltid var der, uansett hvor jeg jobba eller studerte, et flott utgangspunkt for turer hele året.
Etter at jeg ble voksen prøvde jeg og far å få til en lengre fjelltur hver sommer, det var liksom «vår» ferie. Vi to, der vi kunne gå i timevis uten å si så mye, men vi var sammen, vi så og opplevde det samme. Så mange fine turer som vi hadde, og nå når far er borte, er det så utrolig mange gode minner å tenke tilbake på.
Jeg flytta til Røros tidlig på 2000-tallet. Jeg hadde vært her på besøk tidligere som turist, men som fastboende var det viktig for meg å finne ut mer om hvilke turmuligheter som fantes her i kommunen.
Anne-Mari, som jeg jobba sammen med på Rørosmeieriet, inviterte meg til setra hennes på Vauldalen, og der fant igjen samme turgleden som jeg har opplevd så mange ganger før.
For et sted og for et landskap! Området inviterer og byr på så utrolig mange muligheter både på ski, til fots og på sykkel. Her kan du gå til topps, eller la være. Lange slake og mjuke lier som tar vare på deg hvis du trenger det, eller bratte og spisse topper med utsikt, adrenalin og vind i ansiktet.
Foto: Elisabeth Larsdatter Bakke Skott
Etter hvert begynte jeg å tenke på og undersøke mulighetene for å finne et eget sted på Vauldalen. Alltid veldig trivelig å besøke Anne-Mari på Elvavollen, men kunne det være mulig å få tak i mitt eget? Så kom jeg i kontakt med Jorid og hennes familie på Vauldalen Fjellhotell, og for noen år siden ble det snakk om at de tenkte på å rehabilitere og selge leiligheter. Jeg meldte meg på som interessert. Ikke alt gikk som planlagt, prosjektet ble utsatt av forskjellige årsaker, men til slutt fikk jeg en telefon høsten 2019: «Var det sånn at jeg fortsatt var interessert i å kjøpe? I så fall kunne Ole Peder få tak i snekkere og starte etter jul». Gjett om jeg var interessert! Jeg sa ja med flere utropstegn og begynte allerede å se for meg stearinlys, stillongs som hovedantrekk, varme i ovnen og et vinglass etter skituren. Et sted for ro og rekreasjon.
Så kom 2020. Det var visst noe virus på gang langt der borte i Østen, men Rørosmartnan gikk som den skulle, og jeg fikk en telefon fra Jorid. «Du må kåmmå hit, vi må skrive skjøte». Det var den 10. mars. Bare to dager etterpå ble Norge stengt, og hele verden gikk i dvale. Oppi alt dette med hjemmekontor, innkjøp av dopapir og knekkebrød og smittevernregler, hvordan skulle det gå med prosjektet mitt på Vauldalen?
«Joda, vi blir nok ferdige snart, mæinn du skjønne a Jorid låvvå ut litt mer enn det je bruke nåen gånga,» sa Ole Peder. I starten av juni fikk jeg nøkkelen. Så flott! Så lyst og fint, helt nytt og helt mitt! Og selv om Norge åpnet litt forsiktig igjen, var det fortsatt ingen reiseaktivitet, og noen av de første dagene etter overtakelsen var det klart for fylkesting på Teams. Og det var etter disse dagene jeg oppdaga hvor fantastisk heldig jeg har vært med dette kjøpet. Jeg er i den heldige situasjon at jeg har to hjemmekontor i samme kommune. Med fiber i veggen har jeg kontakt med hele verden hvis jeg vil og når det måtte passe. Samtidig kan jeg nyte naturen rundt og stillheten som Vauldalen byr på når jeg har behov for det.
I løpet av det året som nå har gått, har jeg hatt snart 100 overnattinger i Vauldalen. Når nettmøtene har kommet tett som hagl, har jeg dratt til fjells. Gubben får klare seg sjøl, jeg finner ro og konsentrasjon slik at jeg får snakke, tenke og utvikle politikk. Etter et langt møte, har jeg hoppa direkte opp i skiskoene og gått i nydelige oppkjørte løyper til Gruvsjøen. Jeg har gått til Rutrøysa i en litt utvida lunsjpause mellom to lange nettmøter. For en som jobber på heltid med å sette ord på politikken, skrive leserinnlegg og taler for andre, og høringssvar for et lokallag, er det så utrolig fint å ha på seg skiene og bare gli inn i stillheten. Ordene, som jeg kanskje lette etter da jeg skulle skrive ferdig det siste avsnittet, kommer plutselig av seg selv når jeg er ute.
En stor takk til Anne-Mari som inviterte meg med første gangen slik at jeg kunne bli kjent med området «hennes». Og en stor takk til Jorid og Ole Peder som ville ha meg som periodenabo og for at jeg fikk kjøpe et hjørne. Bestandig et smil og et vink når de passerer vinduet, og en rørende omsorg for en periodebeboer som kanskje mangler ei snøskuffe eller en blomstervase innimellom.
Jeg besøker fortsatt Anne-Mari på Elvavollen, nå har vi jo blitt naboer! Når vi blir pensjonister, skal vi fortsatt være her, kanskje enda mer. Vi skal gå i fjellet, uten å si så mye, annet enn å konstatere at dette – dette liker vi. Vi skal le og drikke vin sammen, og jeg skal kanskje jobbe litt mens hun gjør noe annet. Jeg skal fortsatt bo i Galåen, men jeg skal også være her på Vauldalen, når jeg vil og når jeg kan. Sånn kan dagene, månedene og årene være.
Jeg har bestandig vært glad i fjellet. Det har alltid gitt meg ro, men jeg har skjønt nå at det også kan gi inspirasjon, ekstra energi og effektive arbeidsdager. Vauldalen hjelper meg med å gjøre jobben min, stedet er min «job assistant» som det heter på nynorsk. Jeg føler meg heldig og priviligert som kan styre dette i så stor grad som jeg gjør det nå.
Morfar hadde sikkert blitt overrasket hvis han hadde sett dette. Kanskje fnyst litt til vinskapet, varmen i badegulvet og oppvaskmaskina. Han som tok med seg grå Bergans meis, en langbambus og en tom kraftfôrsekk til sovepose hvis sommernatta ble i kaldeste laget ved fjellvannet. Men jeg er sikker på at han hadde likt seg her. Jeg tror han hadde funnet samme roen.
