Av Meerke Krihke Leine Bientie
Lahkoe biejjine! Eller Læhka biejjine! – som det lokalt heter på dialekta her i vårt område, Härjedalen og Rørossamisk område. Dette er en dag som vi alle kan feire, være stolte av og dele med hverandre. Det er det mange grunner til.
Gratulerer med dagen!
Saemien åålmegebiejjie er den 6. februar. Denne dagen er spesiell for oss i Norge. Det er fordi den samiske befolkningen er urbefolkningen i landet vårt. Selve dagen har blitt feiret og markert i offentligheten siden 1993. Datoen ble valgt på grunn av at det første samiske landsmøtet ble avholdt i Trondheim 6.februar i 1917. Jeg var ikke deltager på dette møtet, naturligvis, men oldeforeldrene mine var der. Dette møtet har hatt stor betydning for oss som lever nå.
Gode møteplasser der gode samtaler og opplevelser deles er viktig. Vytnesjæjjah i den sørsamiske sløydforeninga Åarjel saemien Dajve møtes jevnlig. En del treff er lokalisert til Brekken. Noen ganger leier man lokalene ved Brekken lokal- og oppvekstsenter, andre ganger får vi låne lokalene i pensjonisthuset fra Brekken kvinne- og familielag. Foto: Meerke Krihke Leine Bientie
Året 1917 både var og er fortsatt viktig for alle i det samiske samfunnet. Dette beltet tilhørte min maadteraajja / oldefar Jakob Bendiksen. Antageligvis ble dette tatt i bruk første gang under landsmøtet i Trondheim. Foto: Meerke Krihke Leine Bientie
Menneskemøter
Jeg vil dele noen tanker om betydningen av det å møtes. Det er i høyeste grad aktuelt nå i disse tider. Mange har på ulike måter kjent på et savn siden mars i fjor. Nedstenging av grensene til våre naboland, avlyste aktiviteter og arrangement har gjort at vi kjenner en lengsel etter det å møtes, ansikt til ansikt. Det gjør noe med oss å møte stengte dører, selv om vi vet grunnen til det og forstår hvorfor. Ingenting kan erstatte de menneskelige møtene som er fylte av latter og tårer, opplevelser, spenning og omsorg. Kanskje er det slik at det er først når vi mister våre goder at vi forstår hvor mye de betyr for oss.
Retten til å leve sitt liv
Så, tilbake til dette møtet som fant sted i Metodistkirken en vinterdag i Trondheim for over hundre år siden. Selve møtet ble en realitet som en følge av at mange samer opplevde at dører var stengt. De var ikke velkomne. De var ikke ønsket. Heldigvis var det ikke slik i Metodistkirken, der lånte de ut sine lokaler til tilreisende mennesker som hadde behov for å samles i Trondheim. Mange hadde reist langt for å delta på møtet, noen til og med fra Sverige. Samer hadde behov for å samles. Livet var vanskelig for dem og utfordringene sto i kø. Jeg har lest deler av møteprotokollene og forsøkt å fordype meg i hva som var bakgrunnen for møtet. Det er vanskelig å forestille seg hvordan livet til deltagerne var. Det jeg forstår, er at dette møtet var nødvendig. Kanskje til og med livsnødvendig. De måtte kjempe for sin rett til å eksistere. De kjempet for sitt livsgrunnlag, for retten til å utøve reindrift, retten å ha sitt morsmål, sin kultur og sin tradisjon. De hadde liten, eller kanskje ingen beskyttelse fra myndighetene.
Jeg kan ikke se meg mett på dette fotoet fra møtet i 1917. Jeg syns å ane et alvor i blikket til møtedeltagerne. Samtidig kan jeg også skimte et håp i deres ansikt. Nummer 21 er min maadteraahka / oldemor Elen. Foto: Saemien sijtes fotoarkiv
Fortvilelse og håp hånd i hånd
Mine oldeforeldre Elen Kristina Larsdatter Dærgafjell Bendiksen og Jakob Bendiksen hadde også reist til Trondheim for å delta på dette landsmøtet. De hadde noen år tidligere etablert seg her i områdene, i Saanti sïjte. Det var mange samiske familier som brøt opp og dro til nye områder i denne perioden. Politikken som ble ført på denne tiden hadde et rasistisk preg som gjorde at minoritetsgrupper ble rammet. Mennesker med en samisk etnisitet opplevde store utfordringer. På toppen av dette opplevde mange i det sørsamisk området svære tap fra reinflokken til rovdyr. Før mine oldeforeldre slo seg ned i Saanti sïjte, hadde Elen og Jakob foretatt flyttinger over 3 fylker over flere år. Ulveåret 1913 hadde gjort et innhugg i flokken deres. Med seg på flyttelasset hadde de tre små barn. Min farfar var med på hele flyttinga og flere barn kom senere. Denne familien, som de fleste andre samiske familier på den tiden, møtte mye motgang og mange stengte dører. Heldigvis finnes det også mange fortellinger som bærer preg av håp og tro.
Elen Kristina Larsdatter Dærgafjell Bendiksen og Jakob Bendiksen med sin eldste sønn Berner Kator. Fotoet er antageligvis tatt i 1910-1911. Foto: Saemien Sijtes fotoarkiv
Det er godt å bli invitert inn for å sitte ned på et mykt reinskinn rundt ilden. Der hvor mennesker møtes ansikt til ansikt kan gode ting skje. Det grønne bjørkeløvet kan minne oss på at det finnes håp for fremtiden! Foto: Meerke Krihke Leine Bientie
Fremtidstro
Dette møtet ga styrke og kraft til å kunne jobbe videre med de hadde tro på. De ble fylt av motivasjon til å inspirere andre til å kjempe videre. Det har ført til virkelige resultater, ja faktisk store omveltninger. Drøyt hundre år etterpå kjenner jeg på en stor glede og stolthet av å tenke på hva de fikk utrettet. Vi som i dag lever har vært heldig å få overlevert «stafettpinnen» med å kjempe deres saker videre. Det gir meg fremtidstro og engasjement for å snakke om samiske saker i møte med andre mennesker. Disse møtene med andre mennesker betyr mye for meg. Jeg blir ydmyk og rørt når andre møter meg med respekt og velvilje. Jeg er evig takknemlig til de som har gått opp stiene slik at gode møter kan finne sted i dag. Jeg opplever at dører som tidligere har vært steng, nå står på gløtt. Stadig oftere opplever jeg å bli invitert inn. Da kan gode samtaler og opplevelser deles.
– Jeg blir rørt og ydmyk over alle samiske kvinner som har kjempet for sine barns rett til sitt morsmål, sier Meerke Krihke Leine Bientie, her sammen med sin yngste datter Saja Mali Mille Tomasson Bientie. Foto: Tomas Tomasson Punde
Å inviteres inn
Jeg vet fra tidligere år at 6. februar feires med mange gledelige innslag ved Brekken lokal- og oppvekstsenter. Dagen starter gjerne med flaggheising, det synges samiske sanger og dagen er fylt med mye lek og moro. Det er spennende håndverksaktiviteter og barna disker opp med nydelig tradisjonsmat. I friminuttene kan man høre at samiske ord og uttrykk blander seg naturlig inn i barnas lek. Det vises film og mange av ungene får dreisen på lassotømmen. Jeg kan kjenne på en ekstra fryd når jeg sender mine barn på skola denne dagen. Jeg vet at barna får kunnskap om samiske forhold gjennom lek og flotte aktiviteter. Både barnehagebarn, elever og ansatte er sammen om denne gledelige feiringa. Mange steder strekkes feiringa ut til å vare i flere dager. Noen har også samiske tema på agendaen gjennom hele året! Jeg gleder meg over de mange små og store møter som skjer. Disse møtene må vi ta vare på.
