Karina Stenvolds reise til Kilimanjaro

Karina Stenvold har i mange år hatt en drøm. Den gikk gikk i oppfyllelse i 2024 da hun 2. mars sto på toppen av Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Dette er hennes reiseberetning.

Tekst og foto: Karina Stenvold

23. februar
Avreise fra Elverum der et døgn på reisefot ventet. Fly med Qatar Airlines, mellomlanding i Doha, før ankomst Kilimanjaro Airport i Moshi, Tanzania den 24. februar. Her ble de første dagene brukt til avslapping på hotellet, pakking og forberedelse til fjellturen.

26. februar
Jeg ble hentet tidlig på hotellet og kjørt til Machame Gate, der turen mot Kilimanjaro startet. Her måtte jeg, hovedguide og crew registrere oss inn i nasjonalparken. Bagen ble veid og sjekket, da det er en maksgrense på 15 kg for bagasje. Machame Gate ligger på cirka 1.800 meter over havet i et skoglandskap. Derifra var det en cirka fem timers lang marsj opp mot Machame Camp på 3.000 m.o.h.

Det ble en varm og fuktig dag gjennom regnskogen, kanskje den mest krevende dagen for meg. Dette ble også første dag med en uvant situasjon, med et helt crew som hadde som eneste oppgave å sørge for at jeg kom meg gjennom denne turen. 

Barranco Camp 2024.

Jeg hadde én hovedguide, Aden, som gikk sammen med meg hver dag. En hyggelig, lokal mann som minnet meg på å gå sakte (pole pole), drikke nok vann, og kunne fortelle underveis om natur og historie i området. I crewet var det også en kokk, en underkokk og tre bærere. På ryggen min hadde jeg derfor hver dag kun en dagstursekk med det aller nødvendigste. Crewet bar bagen min, i tillegg til mat, telt og en portabel do (!). Da hovedguiden og jeg kom opp til camp hver dag, hadde crewet gått i forveien og satt opp teltet. Det var rene luksusen, med flere retter til frokost, lunsj og middag. I tillegg fikk jeg daglig popcorn og te i teltet. 

27. februar
Jeg våknet til en nydelig morgen på Machame Camp. Med sakte fart, gikk vi opp fra regnskogen og inn i mer åpent landskap. Det var mye motbakker i starten, før det flatet ut. Etter fem timer kom vi opp til Shira Camp 3.850 m.o.h. Her var det lite vegetasjon, bare noen busker og sandbunn. Hver dag på turen hadde ganske lik plan, med fem, seks timer gange på formiddagen, og avslapping i teltet på ettermiddag og kveld. Jeg var også veldig heldig med været, da det ofte var sol og klart fra morgenen av, og kun enkelte regnskurer noen ettermiddager. 

Barranco Camp med Barranco Wall i bakgrunnen. 

28. februar
Vi går fra Shira Camp til Barranco Camp 3.900 m.o.h., via Lava Tower 4.600 m.o.h. Et terreng preget av store steinblokker og åpent fjellandskap. Dette ble den store høydetesten. På grunn av faren for høydesyke er turen lagt opp til akklimatisering. Heldigvis for meg, har en oppvekst i Brekken tydeligvis forberedt kroppen godt for høyde. Hele turen gikk uten noen symptomer på høydesyke, verken hodepine, dårlig mage eller svimmelhet.

Jeg møtte andre som ikke var like heldige, og som nok ikke hadde en like fin tur som meg. Det var godt informert på forhånd om at man måtte være forberedt på å bli dårlig, og at den beste måten å unngå det på var å drikke nok vann, spise nok og sove godt. Jeg drakk rundt fire liter vann hver dag, og slet ikke med matlysten. Jeg fikk til å slappe av godt i teltet og sov greit hver natt. Som underholdning hadde jeg selvfølgelig med meg ei bok. 

29. februar
Dagen startet i Barranco Camp opp en kraftig og smal oppstigning kalt Barranco Wall, videre til Karanga Camp på 3.900 m.o.h. Etappen hadde skiftende natur og spesielle trær og planter. Lobelia på over en meter og kjempesvineblom på opp mot seks meter er noe av den spesielle floraen i dette området. 

Barafu Camp. 

1. mars
Dagen begynte med en kort etappe fra Karanga Camp til Barafu Camp, som er siste camp før toppen. Barafu Camp ligger 4.600 m.o.h. En helt nydelig camp oppe i fjellsiden, med vakker utsikt opp- og nedover fjellet. Her ble det tid til hvile og søvn, og forberedelse til toppstøtet som skulle begynne sent på kvelden. 

2. mars
Begynte et langt døgn. Rundt midnatt begynte vi å gå opp mot Stella Point og Uhuru Peak. Fra Barafu Camp opp mot kraterkanten, Stella Point, gikk det bratt oppover i sakte tempo. Ganske kaldt med rundt 15 minus og en del vind, men ikke noe problem for den som kan kle seg godt. Oppe ved 5.725 m.o.h. kl. 05.38. Derifra slakt oppover til selve toppen, Uhuru Peak 5.895 m.o.h. Jeg sto på toppen i nydelig soloppgang, kl. 06.43. En fantastisk opplevelse å stå over skydekket og se soloppgangen. 

Uhuru Peak, målet for turen.

Fra toppen var det samme vei ned igjen til camp. En liten times hvile der, før det bar videre ned gjennom stadig mer vegetasjon til Mweka Camp på 3.100 m.o.h. Ankom campen, meget sliten og trøtt kl. 18.00. 

Etter en god natts søvn gikk ferden 3. mars ned gjennom regnskogen til Mweka Gate, 1.820 m.o.h., der vi registrerte oss ut og jeg fikk diplom for gjennomføringen. Derifra bar det til hotellet og en etterlengtet dusj. 

I og med at man skal gå sakte for å ikke bruke opp kreftene og unngå høydesyke, opplevdes ikke turen så krevende fysisk. Dette gjorde at jeg kunne nyte turen til det fulle. Det var masse fin natur, og spesielt at hver dag gikk i et nytt landskap. Fra regnskog, til lyng, stein og sand, fjellvidder og til en snødekt topp. Turen gikk kjempefort, og det føltes på ingen måte som om jeg hadde vært på fjelltur i syv dager. Feiret en vel overstått tur med pizza og øl på hotellet. 

4. mars
Turen gikk videre til Zanzibar og en resort. Her ble det masse sol, bading og avslapping.

10. mars
Sliten men fornøyd kommer jeg «hjem» til Elverum.