I foredraget «To samekvinners møte med norsk og svensk fattigomsorg», ga Ann Kristin Solsten et bilde av en del av lokalhistorien det er snakket lite om.
Tekst og toppbilde: Nina Konow
Ann Kristin Solsten bor i Glen i Jämtland, og driver kombinert med reindrift og historieformidling. Hun vokste opp i Kojan i Brekken, og delvis også på svensk side. Hun hadde skoleårene sine her i kommunen.
Hvordan ble historie så viktig for deg?
– Jeg hadde voksne og gamle rundt meg som likte å fortelle, og jeg fikk tidlig interesse for historie. I skolen møtte jeg engasjerte lærere som var kunnskapsrike og gode formidlere. Lokalhistorien i Brekken var sentral, også de store hendelsene nasjonalt og ute i verden. Jeg minnes både skoleoppgaver og utflukter.
Fattigomsorgen
I dag er hun engasjert av Rørosmuseet i en samisk fagstilling. Hun har ansvar for sørsamiske kulturminner og historie. I den forbindelse møtte vi henne i Brekken, på oppvekstsenteret der Samisk språkuke ble markert med foredraget «To samekvinners møte med norsk og svensk fattigomsorg», som Ann Kristin har jobbet med og samlet i et hefte. Det er historien om flere generasjoner sørsamer som bodde på svensk side fra midten av 1800-tallet. Det var Anna Sofia Fjellberg, datteren Sigrid Maria og hennes far Henrik Torkelsson. De hadde rein og fulgte den på vandring.
Røros fattighus: Omsorgen for gamle, syke og funksjonshemmede i samfunnet var generelt mangelfull på denne tiden. Det var forventet at familiene skulle ta seg av sine gamle. De som var utviklingshemmede kunne bli stuet bort og deltok ikke i lokalsamfunnet. Foto: Iver Olsen/Rørosmuseets samlinger
Fattighuset i gata på Røros: Det særegne for samefamiliene var at deres folk fulgte reinen på beitet, levde nomadisk, og kunne ikke i samme grad ta med seg sine gamle. Foto: Rørosmuseets samlinger
Staten ønsket oversikt
Etter at reindriftsloven ble innført i 1897/98, skulle samene på både norsk og svensk side bli folkebokført i bestemte samebyer. Staten ville i større grad ha oversikt over personene og reindrifta deres. Anna Sofias far hadde i oppveksten også hatt tilholdssted på norsk side, blant annet i Ridalen og kunne folkebokføres på norsk side. Da han så havnet i uføre og hadde problemer med å klare seg selv, mente svenske lokale myndigheter at Røros skulle ta hånd om ham og familien. De trengte støtte.
De ble tvangsflyttet over grensen flere ganger, fordi lokale myndigheter på norsk og svensk side ikke kunne bli enige om hvem som hadde omsorgen. Det endte med mange år på Fattighuset på Røros.
Renhjorden Tolgen. Foto: Othilie Hægglund/Rørosmuseets samlinger.
De færreste kan fortelle noe
Henrik døde på svensk side i 1893 og Anna Sofia døde i 1902 på Røros. Datteren Sigrid Maria ble da flyttet rundt i ulike hjem underlagt myndighetenes bestemmelser. Da Brekken ble utskilt som egen kommune i 1926, kom hun inn under Brekkens ansvarsområde. Hun bodde på gårder i bygda, blant annet på Valset og på gården Bakka i Kojan. Det er samme gård som Ann Kristins bestefar, John Solsten, vokste opp på.
Solsten forteller at det er noen få beskrivelser av Sigrid Maria, blant annet at hun var «uferdig», og at hun ikke kunne ta hånd om seg selv. Ann Kristin har undret seg på hvorfor hun ikke har hørt om henne tidligere. Hun har spurt rundt omkring, og personer i familien har forhørt seg, men de færreste kan fortelle noe. Unntaket er Johny Sollie som husker bruddstykker fra barndommen.
Han har fortalt at Sigrid Maria bodde på loftet oppå Bakka. Hun fikk kaffe og mat servert gjennom et hull mellom etasjene, og at hun godt likte at litj’jenta på gården skulle hete Laila. Det var et fint navn, syntes hun.
Gården Bakka i Kojan. Maleri i privat eie.
Godt oppmøte
På Undersåker ved Åre ble det bygd et samisk hjem for gamle like ved nomadeskolen. Selv om de to damene kun hadde bodd på svensk side i sine leveår, måtte de følge Henriks hjemstavnsrett, som var Røros. Derfor ble deres historie slik.
Historien om de tre generasjonene, og spesielt om Sigrid Maria som ble boende i Brekken, er en av mange. Nå håper Ann Kristin Solsten at folk tar kontakt hvis de vet noe om denne eller lignende fortellinger.
– Det er en trist historie, påpekte noen i salen under foredraget Solsten holdt i Brekken. Publikum ønsket seg flere historier, også om det som gikk bra.
Hva tenker du om det?
– Jeg er enig. Noen fortellinger er triste, men også sanne, og skal fortelles. Jeg vil likevel fremheve at det jobbes mye med de stolte og lyse historiene til samene også, sier Solsten.
Publikum. Foto Guri Punde Moen.
I Brekken var det godt oppmøte. 40-50 personer fylte amfiet på grunnskolen, og Brekken pensjonistgruppe stilte med kaffe og hjembakt. Det er tydelig at lokalhistorie engasjerer.
For ikke mange ukene siden var det en stor markering av den sørsamiske pioneren Daniel Mortenson på Rørosmuseet. Han var reindriftsame, lærer, redaktør og organisasjonsmann, og han hadde stort pågangsmot og framtidstro for samene.
Rutstöten og Malmagen. Foto Ann Kristin Solsten.
Hvordan var veien til å bli historiker?
– Da barna begynte å vokse til, startet jeg på min utdanning i arkeologi. Derfra var veien kort til videre utdanning i historie. Det ble en treårig bachelor, der jeg blant annet skrev en oppgave om utvandringen fra Brekken-området. Nå er jeg bare litt inne i reindrifta med mannen min og har i hovedsak jobb som historiker, forteller Solsten videre.
Hun jobbet ved Sydsamisk Kulturcentrum i Østersund fram til i fjor, og gikk da til en mindre prosjektstilling i det Sydøstra Jämtlands Pastorat. Sistnevnte er et prosjekt som er en del av den svenske kirkens forsoningsarbeid overfor samene og skal pågå over flere år.
Svensk og kanadisk TV-produksjon
– Når Rørosmuseet utlyste et midlertidig engasjement for dette året, grep jeg muligheten, og jeg jobber nå i 75 prosent stilling der. Kunnskapen og erfaringene fra både norsk og svensk side er til god nytte i arbeidet på Rørosmuseet.
Ann Kristin Solsten kjører langt og jobber mye. Hun har skrevet tre bøker om samebyer i Jämtland, og hun har et eget firma for historieformidling. Hun er mor og bestemor til flere og matmor til en reinkalv som har bodd innomhus til han gradvis har klart seg ute. Publisitet har hun fått, og nå blir det både svensk og kanadisk TV-produksjon i heimen.
