Dugnadsgleden fikk de nedarvet med morsmjølka og lagånden ble innprentet gjennom svette og disiplin på fotballbanen. I årets Elden har tre brekkinger bærende roller, og om innsatsen har en høy pris, er de rørende enige om at resultatet er verdt det.
Tekst og foto: Marit Manfredsdotter
Det er lørdag kveld, det er bare timer igjen før den store finalen av Elden 2021 braker løs ved slagghaugene. Bak scena finner vi tre menn som alle vokste opp i Brekken. I det mørke rommet i et av de gamle husene ved spillplassen har general Armfeldt, spilt av Mads Tamnes, fått på seg buksa og hengslene. Vesten med gullknapper er knept under den blå frakken med gule striper på slaget, en karoliner verdig.
Skoene skal pusses en siste gang for karolinerhærens kaptein, spilt av Jakob Haugom Himainen. Han må fram i lyset fra vinduet for å se resultatet.
Veteranen som ønsker flere med på laget
Det knaker og rasler, og inn gjennom den lave døråpningen kommer Jo Bjørner Haugom, litt forsinket til intervjuet.
– Dette er en time for tidlig for meg, sier han med sliten stemme. Jeg sover vanligvis denne tida av døgnet.
Jo Bjørner er ringreven i gjengen. Han har spilt de fleste rollene i Elden etter at han debuterte i 1994, den gangen som eneste brekking på spillplassen. I år har han sin bror, Jakob, med før første gang. Det var også Jo Bjørner som vervet Mads Tamnes til det historiske musikkspillet for et par år siden.
Godt tatt vare på
– Jeg sa ikke ja med en gang, nei. Jo Bjørner var «langlur». Plutselig mente han at jeg måtte lære meg å ri hest. Da skjønte jeg hva han ville. Det eneste jeg har vært nær en hest tidligere, var å gi den ei gulrot. Men så fikk jeg ei flink hestejente som trener. Jeg kastet meg ut i det, og Jo Bjørner trente tekstene med meg. Han var regissør for Brekkenrevyen for noen år siden, og der jobbet vi godt sammen. Men dette er noe annet. Det er større, men samtidig veldig trygt med gode rammer. Du blir veldig godt tatt vare på i Elden, sier Mads Tamnes.
Detaljene
Jakob drar inn lukta fra sokkene, innsmurte med duft fra innestengte føtter gjennom ei uke med skiftende vær. Det er ikke bare kostymene som trenger riktig snitt og passform. I ei forestilling som Elden er alle detaljene viktige. Det gjelder for absolutt alle som bidrar enten det er på eller bak scena. De fleste på dugnad.
Mads mener at det er positivt at Elden har fått inn tre karer fra Brekken i sine beste år i forestillinga.
– Vi er vant med dugnad i Brekken, og vi liker å vise fram et produkt vi er stolte av. Han viser til brekkenfotballen som et godt eksempel. Nå har vi tatt den dugnadsånden over på en ny arena, og det vi har lært her, tar vi med oss tilbake til Brekken. Det er noen grunnpilarer som er viktige i livet. En av dem er dugnad.
Sans for et kunstnerisk liv
Det var på ingen måte en selvfølge at Jakob skulle bli med på Elden. Men han har alltid hatt sansen for det kunstneriske livet som hans bror, Jo Bjørner, lever.
– Jeg har min borg og mitt lune hi i Brekken. For å krype ut av det, kreves det litt guts. Du må ut av komfortsonen for å kunne stå på ei scene. Jeg har bare vært med på revy i Brekken en gang før Elden. Men så tenker jeg at jeg kan inspirere noen andre til å bli med på Elden neste år, sier Jakob.
Avhengig av alle ledd
Jo Bjørner, som spiller Pär Åke i årets utgave av Elden, har lenge vært den eneste brekkingen i forestillinga. Han hadde gjerne sett flere.
– Jeg er lei av at det skal være vi og dem, Brekken og Røros. Jeg har vært med på Elden siden 1994, og jeg har ikke sett mange brekkinger her, nei. Bortsett fra de som har satt opp amfiet.
– Men det er også en viktig jobb, legger Jakob til fra den andre enden av rommet der mørklagte vinduer stenger ute det meste av både lyset for nysgjerrige publikummere og gjør fotografens arbeid vanskelig i skumringen.
– Nei da, vi er avhengige av alle ledd, men det kunne vært enda mer samarbeid mellom Røros og Brekken. Brekkinger nyter godt av rørosinger, og rørosinger nyter godt av brekkinger. Det er mange rørosinger som kunne flytte til Brekken, og vi er ingen dårlige representanter for bygda, sier Jo Bjørner og brenner av en brummende latter.
Mot nye høyder
– Og hvem har dere som forbilder som skuespillere?
– Morgan Freeman, han synes jeg er rå, sier Jakob.
– Jeg er mer på Arnold Schwarzenegger, det er en tøffing, sier Mads og ler.
Jo Bjørner sitter med armene i kors med et barskt oppsyn.
– Jeg har ingen spesiell favoritt, men jeg har møtt mange gode skuespillere opp gjennom åra. Jeg har spilt teater siden jeg var liten. Her på spillplassen finner jeg inspirasjon i barna og i alle frivillige som er med på Elden. Andre bruker tida si på å være bingokomité, jeg bruker en måned av livet mitt på dugnad på Elden. Teater er en kollektiv kunstart der vi er avhengige av veldig mange folk for å kunne komme fram til et resultat som vi kan være stolte av. Her er det tre hundre mennesker som jobber mot samme mål, sier han.
Det barske oppsynet, ansiktets dype linjer, skifter plutselig karakter. Stoltheten skinner gjennom.
– Vi du videre til en større scene?
– Jo, men det er ikke for sent. Får jeg tilbudet, slår jeg til. Jeg har jo jobbet på Nationaltheatret i litt over ett år, og jeg frekventerer Trondheim for å se teater. Jeg har mange venner på Trøndelag Teater, så kanskje drar jeg dit.
– Har du fått tilbud?
– Nei, det kan jeg ikke si jeg har, men det hadde vært noe.
Prisen
– Alle som er med på Elden snakker om fellesskapet og storfamilien. Men hva er prisen dere må betale?
– Dårlige føtter og lite søvn, svarer Jo Bjørner uten å blinke. Men når du blir så garva som meg, vet du hvordan det fungerer.
Mads ser ut gjennom vinduet med et ettertenksomt blikk.
– Ja, hvordan forener man familielivet med en bærende rolle i Elden? Det er vanskelig. Vi er i denne bobla over en lang periode. Vi har lite tid til hvile i en intensiv spilleperiode. Da er det ei lita jente som kanskje ikke får besøkt pappaen sin ofte nok. Det samme gjelder nær familie. Vi har en tradisjon i min familie å reise på ferie sammen, men det har jeg ikke vært med på de tre siste åra. Men det er verdt det, og jeg ville ikke vært dette foruten. Jeg er evig takknemlig til Jo Bjørner som fikk meg med.
– Hvis du fikk velge et bestemt øyeblikk fra Elden som du vil trekke fram, hvilket blir det?
– Jeg har lært meg å ri. Det er stort for meg, men baksiden er familielivet. Jeg har jo ei lita datter.
Jakob har ikke tatt stilling til om det blir enda et år på Elden-scena.
– Det blir et nytt kunstnerisk og musikalsk team som skal ha audition på de forskjellige rollene, så vi får se, sier han stille.
Arven
Karene fra Brekken har spilt for fulle tribuner denne sommeren, og publikum har likt det de har sett. Invitasjoner fra damer har heller ikke manglet.
– Det har kommet noen forespørsler, ja. Vi kan vel si så mye som at alle her har fått tilbud, og det er jo veldig positivt. Vi er jo tre hyggelige, delvis single karer, sier Mads og ler.
Latteren fyller det trange rommet der gulvplankene peker i ulike retninger, og knitringen under føttene forteller at garderoben for generalen og kapteinen har mange år på nakken.
I det dunkle lyset i rommene innover i huset skimter vi Eldens far, Arnfinn Strømmevold. Han er tilbake i Elden denne sommeren etter en timeout. Men ikke som Pär Åke som har vært hans rollefigur i mange år. Den rollen bærer nå Jo Bjørner Haugom.
– Eldens regissør Catrine Telle spurte om jeg hadde lyst på nye utfordringer. «Nå har du spilt general Armfeldt i ti år. Jeg har lyst til å gi deg tittelrollen», sa hun. Kalle? sa jeg. «Nei, det er Pär Åke som er tittelrollen», sa hun. Jeg ble smigret og sa ja, og jeg fikk Mads Tamnes med på laget som general Armfeldt. Det var dealen. Rollene mine har alltid vært litt brølete og sinte. Pär Åke er helt nedpå. Han er et godt menneske som prøver å gjøre gode ting for alle rundt seg. Det er godt å spille en rolle uten å være sint.
– Gråter du sjøl når du synger ordene «Det brinner en eld kan jag se»?
– Nei, det gjør jeg ikke, scena er så stor. Du dør ikke frampå scena som tidligere år like foran publikum der det synes at du gråter. Nå dør Kalle og Pär Åke på tredje platå langt fra tribuna, og det renner svette av meg fordi det er så krevende å spille langt fra publikum. Nei, jeg blir ikke rørt av meg selv, nei, sier Jo Bjørner.
Mads Tamnes legger til at Jo Bjørner er en rutinert skuespiller.
– Det er et kvalitetsstempel når regissør Catrine Telle gir ham nye utfordringer. Det må han ta inn over seg.
Mads drar på seg hanskene, klar for å gå ut på spillplassen, klar til å møte publikum en siste gang denne sommeren.
Elden og hverdagslivet
Når Mads ikke står på scena i Elden legger han ned mye tid på fotballen i Brekken.
– Det jeg tar med meg herfra tilbake til fotballen er at du er så avhengig av hva kameraten din leverer for at du selv skal levere godt. Dette handler om ledelse og organisasjon. Er du litt ute og kjører, kommer det noen andre og henter deg inn. Elden står for noe som er veldig profesjonelt. Alt fra lyd og lys til kaffe, og de som skal servere varm mat. Alt må være klart til riktig tid. Jeg jobber som prosjektleder til daglig, og det er slike ting jeg legger merke til. Det er ting som dette som er viktige for flyten. Så lenge ikke noe går galt, flyter det godt, men så fort det er en liten hump i veien, blir det ofte en sak for hele organisasjonen.
Jakob legger til at han merker dette veldig godt i forestillingene.
– Alle forestillingene blir ikke like gode, og det kan være små ting som gjør at det blir urytmisk.
Mads nikker og fortsetter:
– Formidling er en annen ting. Hvordan skal du formidle «teamtalken» i fotballen? Hvordan skal du motivere en spiller eller et helt fotballag? Vi som er med i Elden får et kjempeverktøy å ta med oss ut i det virkelige livet. Her har vi profesjonelle skuespillere som vi kan spørre når det er noe vi lurer på. Hvordan vil du at jeg skal si denne setningen? Så kommer de med 10-20 forskjellige måter å si det på med like mange betydninger. Det er fantastisk å arbeide med proffe folk. Man lærer seg selv å kjenne i Elden. Dette er veldig fin mental trening.
Sannhetens øyeblikk
Jakob forteller at nervene flommer før han skal opp på scena.
– Jeg går og terper og terper, og jeg må puste meg gjennom disse minuttene. Jeg ser ikke på meg selv som en veldig ekstrovert fyr, men her må du bare opp i ringen og gi gass, sier han.
Klokka er slagen, mørket senker seg i takt med spenningen som legger seg over en magisk, vakker utescene. Forventninger blandes med nerver og lysten til å prestere til ytterste grense.
Publikum kan innta sine plasser, for i orkestergrava, på lystribuna, i billettluka, i restauranten, i stallen, i sminken, i garderoben, på vaktpostene, i kiosken og i arrangørstaben står hundrevis av mennesker som alle gjør sitt ytterste for at opplevelsen skal bli den beste for alle de som valgt å komme for å se Elden. Og det er mange som bidrar for å skape den opplevelsen, rundt tre hundre personer, faktisk.
