Bygdefolkets egen påskekrim: Om det forferdelige mordet på Stenvollen i 1765 og Haakegaard-slekta i Brekken 

Skrevet av Ann Kristin Solsten med illustrasjoner av Henning Nordbrekken Tørres.

Natten mellom den 7. og 8. juni 1765 skjedde et forferdelig mord på Stenvollen i Brekken, så tragisk og meningsløst at de fleste har hørt fortelles om det også i dag, mer enn 250 år senere. Her ble, på et lite øyeblikk, nesten hele Svend Olsen Haakegaards familie utryddet, for det som senere skulle vise seg å være en omstreifende skinnfellmakers behov av litt brød, smør og ost.

Ifølge sagnet om mordet i Brekken, slik det beskrives i Rørosboka, hadde Svend Olsen Haakegaard på Stenvollen brukt kjeft på en fant, som deretter hadde spurt seg fram til hvor Svend bodde og senere søkt opp hans familie for å hevne seg på han. I Nordbrekken hadde man, også ifølge sagnet, sett fanten, der han strøk nordover for å gjennomføre sitt grufulle verk. En svart hund hadde fulgt etter han, og man mente at man hadde sett den onde sjøl. Om alt dette er sant vet vi jo ikke, men drapsmannen skal i alle fall senere ha uttrykt at han ikke hadde båret på noe hat for folket på gården, men at han måtte drepe dem for å få tilgang til maten han ville stjele fra dem.

Hendelsen var så forferdelig at det er vanskelig å sette seg inn i det som skjedde. Det er også utrolig å tenke på at noe så dramatisk virkelig har skjedd i våre trakter. Mordet på Stenvollen har blitt beskrevet en rekke ganger, og det har blitt pratet om i flere generasjoner, og historien er derfor sannsynligvis kjent for de fleste. Her følger også en sammenstilling over det som skjedde i Brekken en sommernatt for veldig mange år siden, i tillegg til noen ord om den opprinnelige Brekken-slekta Haakegaard, som forsvant fra Brekken i og med at den familie som ble så hardt rammet av hendelsen døde ut. Til framstillingen av denne teksten har jeg, utover folketellings- og kirkeboksmaterial, selvsagt benyttet meg av Rørosbokas beskrivelser av hendelsen, berørte gårder og folk, men også eldre avisartikler har gitt mange bra opplysninger. Utover dette har jeg også hatt veldig god hjelp av Astrid Ryens sammenstilling over gruvearbeiderslekter.

Haakegaard-slekta i Brekken og folket fra den tidligere gården Haakegaard

Haakegaard var tidligere navnet på den gård i Brekken, som i dag kalles Elven. Det er lenge siden gården het Haakegaard, men ifølge Røros-boka vitner en del av elva ved den øvre enden av jordet, Håkkgårdshølen, om stedets tidligere navn og det folk som en gang bodde der. 

Det er usikkert hvor Haakegaard-slekta opprinnelig kom fra, antakeligvis kom de til Brekken fra Sverige, men man finner spor etter dem i Røros kobberverks dokumenter i alle fall helt tilbake til manntallet for 1701. Der står Peder Haakegaard, 49 år, oppført sammen med sine sønner, Joen, Olle, Peder og Hans, under avsnittet som omhandler «Andre verksfolk og der omkring boende bønder som seg med kjørsel og annet til verkets drift oppholder seg og ernærer».

I tillegg til de nevnte sønnene hadde Peder Haakegaard også flere døtre. En av dem var Anne, født i 1695. Anne ble gift med Ole Svendsen Jemt, og de skal ha fått tre barn som levde til voksen alder. Deres yngste sønn, Peder, som ifølge kirkeboken skal ha blitt født i 1728, var sannsynligvis den som skulle komme til å videreføre Haakegaard-navnet, slik at det har vært i bruk helt fram til våre dager. Peder Olsen Haakegaard slo seg ned på Røros Bergplass. Anne og Ole skal også ha hatt en datter, Karen, som visstnok var født i 1725, og som skal ha giftet seg med Thomas Fastesen i 1747.

Svend Olsen Haakegaard på Stenvollen

Anne og Oles eldste sønn het Svend, og han skal ha blitt døpt på januar i 1724. Det er nettopp Svend Olsen Haakegaard og hans familie som denne teksten i hovedsak handler om. Det kan nevnes at Svend, i likhet med den yngre broren Peder, i enkelte kilder også benevnes med etternavnet Brekken, men i denne teksten benyttes derimot navnet Haakegaard gjennomgående for alle med tilknytting til denne slekten. 

Svend Olsen Haakegaard er i Rørosboken oppgitt som den første brukeren av gården Stenvoll i Brekken. Her oppgis også at det antakeligvis hadde foregått en byttehandel mellom Haakegaard-folket og Hennings-folket i Henningsgården, da Henning Henningsen, født 1711, skal ha avløst det tidligere folket på det som da het Haakegaard. Uansett, i 1765 var det i alle fall nettopp på Stenvollen Svend Olsen Haakegaard, hans hustru Ingeborg Andersdatter, deres tre barn Bereth, Anders og Anne, samt Svends 70 år gamle mor, Anne Pedersdatter, var bosatt, og det var også her den tragiske hendelsen fant sted nettopp dette året.

Kilder som forteller om hendelsen

Hendelsen som fant sted på Stenvollen finnes beskrevet i rettsaksmaterialet fra Gauldal sorenskriveri. Det var de som behandlet den påfølgende rettsaken. En klokkemaker fra Ålen, Børre Hansen Langeland, som selv hadde sett morderen da han ble kjørt forbi hans gård i forbindelse med rettsaken, beskrev også i sin dagbok om det tragiske som skjedde i Brekken en tid før. I Rørosboka kan man også, som nevnt, lese om den forferdelige hendelsen, i likhet med flere artikler som under årenes løp har beskrevet de groteske mordene. Hendelsene som inntraff på Stenvollen i Brekken en junidag i 1765 har også blitt gjengitt i en skillingsvise, slik mange tragiske hendelser tidligere ofte ble.

Svends grufulle oppdagelse

Den 9. juni 1765 kom Svend, som var tømmermann til yrke, hjem til Stenvollen etter å ha vært i Saksgården på tømring i en ukes tid. Da han kom på gården, hørte han at kyrne sto inne i fjøset og rautet, noe han sannsynligvis funderte litt på årsaken til. Han gikk inn i stuen, og fant der sin kone, mor og to av barna brutalt drept. Det tredje barnet, datteren Bereth på ni år, var fremdeles ved liv, og kunne senere fortelle at en sort mann hadde kommet inn til dem om natten og slått henne, og deretter hennes mor så hun skrek. Det var alt hun husket. Etter oppdagelsen dro Svend til sine naboer, Jørgen Andersen Brekken og Anders Jonsen Saxe i Saxegården, for å hente hjelp. 

En morder går løs

Gjerningsmannen viste seg å være en mann ved navn Nils Henriksen Eberg. Han var 24 år gammel og skinnfellmaker av yrke. Han kom opprinnelig fra Medelpad i Sverige, og hadde ankommet Norge omkring sju uker før han begikk den tragiske ugjerningen. Under tiden han hadde oppholdt seg i distriktet hadde han arbeidet med skinnfeller for bøndene i blant annet Kojan, Brekken og på Kokkvollen. Den 7. juni, straks før midnatt, hadde han på nytt nådd fram til Brekken. Han hadde funnet fram til huset der Svend og familien bodde, og deretter gått inn i stuen der han, fra under den ene sengen, hadde tatt fram en øks. Med den hadde han slått Svends kone, Ingeborg, i hodet så hun døde. Den halvt år gamle datteren Anne hadde straks etter gått samme skjebne i møte som sin mor. I stuens andre seng lå Svends mor, Anne Pedersdatter, som også hun hadde fått et dødelig slag i hodet med øksehammeren, i likhet med Svends seks år gamle sønn, Anders. Deretter hadde den forferdelige morderen slått i stykker en kiste og forsynt seg med innholdet som skal ha bestått av to silkehalstørklær, en lerretskjorte, som han dessuten også hadde satt på seg, et stykke nytt lerret, en dåse av tre, et par ullvanter og et par ullsokker. Han hadde også funnet fram en matsekk av lær, som han hadde pakket full med brød, sild, smør og ost. Da dette var gjort hadde han tatt veien tilbake til Sverige. 

Morderen pågripes og får sin dom

Det tok ikke lang tid før Eberg ble pågrepet. Etter litt over en måned på rømmen ble han oppsporet i Hede, og ført til Ålen til lensmann Anders Grytbak, dit han ankom den 18. juli. Allerede den 21. juli ble det holdt ting i Gauldalen, og morderen tilstod raskt sin ugjerning. Han skal ha forklart at han hadde rømt til Norge fordi en prest hadde tvunget han til å ekte en kvinne han ikke likte. Han hadde ikke barn med denne kvinnen, påstod han. Eberg ble dømt for forbrytelsen etter datidens straffemetoder. Han skulle knipes med glødende tenger, først utenfor det sted hvor mordet hadde blitt begått, deretter to ganger mellom gjerningsstedet og retterstedet. Til slutt skulle han knipes på selve retterstedet, der også hans høyre hånd og hode levende skulle avhugges, for deretter å settes på en stake, mens kroppen skulle legges på steile og hjul. Straffen skulle gjennomføres 15 dager etter dommens kunngjøring. Eberg godtok denne dommen, men oppga at han ønsket å søke om benådning. Han ble fraktet til Trondheim for fengsling og forvaring, men døde der i fengselet av tæring, før dommen kunne fullbyrdes.

De etterlattes skjebner

Måneden før, en uke etter oppdagelsen av den forferdelige massakren, nærmere bestemt den 16. juni 1765, var det begravelse. Flere kister tilhørende familiemedlemmer av familien Haakegaard på Stenvollen skulle føres i jorden på Røros kirkegård. De døde var Anne Pedersdatter, 70 år, Ingeborg Andersdatter, 39 år og barna Anders på 6 år og Anne som bare var et halvt år gammelt da hun brutalt ble slått i hjel og frarøvet livet. Igjen av familien Haakegaard i Brekken var altså bare husfaren Svend og datteren Bereth på ni år. 

Svend giftet seg med tiden på nytt igjen. Først med Marit Andersdatter i 1767, to år etter den tragiske hendelsen. Marit døde allerede i 1774, bare 34 år gammel, og det ser ut til at dette ekteskapet var barnløst. Allerede året etter, i 1775, giftet Svend seg for tredje gang. Denne gang med Karen Olsdatter Funnisdal. De fikk minst tre barn sammen, men ingen av dem levde lenge. Mot slutten av samme år som de ble gift fikk de datteren Anne, som døde kort etter fødselen. To år senere, i 1777, ble sønnen Ole begravd, tre uker gammel, og i 1778 fikk de ytterligere en datter som ble døpt Anne, men også hun døde like etter fødselen. Hva som skjedde videre med Svend Olsen Haakegaard og hans familie, er uklart, men i kirkebøkene kan man se at han var forlover ved et par tilfeller på 1790-tallet. Først for hans brors sønn, Henrik Pedersen Haakegaard, da denne giftet seg med Maria Didriksdatter Selbygg i 1791, deretter for brorens sønn, Johannes Pedersen Haakegaard, da han giftet seg med Kari Hansdatter Aalen i 1794. I 1794 var Svend en godt voksen mann på omkring 70 år, og etter det finnes det altså, så langt, ingen kjente opplysninger om han. Det gjør det heller ikke om hans hustru Karen Olsdatter Funnisdal. De finnes for eksempel ikke med i folketellingen for 1801, og det finnes heller ikke, så vidt jeg kan se, noen opplysninger om deres død i kirkearkivene. Hva som senere skjedde med dem er derfor uklart.

Når det gjelder datteren Bereth, som utrolig nok overlevde den tragiske hendelsen på Stenvollen sommeren 1765, ble det sagt at hun aldri ble helt seg selv igjen etter opplevelsen. Ifølge Rørosboka klarte hun seg brukbart bra likevel, og det står at hun etter hvert kom seg ut i verden, og deretter også hjem igjen.  Det virker ikke som at hun fikk noen egne barn og hun ble heller ikke gift. Hennes liv hadde fått en dramatisk innledning, og dessverre skulle det også få en trist og dramatisk avslutning. 50 år gammel, den 2. mars 1806, ble hun funnet frosset i hjel ved Røragsåsen. I forbindelse med nedtegnelsen vedrørende hennes død og begravelse i kirkeboken, oppgis at hun har ankommet «til Brekken fra Strinden». Der nevnes også at hun «…fantes af 2 Mænd fra Brekken død tæt ved den alfare Vei vid Røragaasen…», og at «hendes Død er fremvirket ved Kulde».

Haakegaards-slekten på Røros

Haakegaardsslekten ble borte fra Brekken med Svend Olsen Haakegaard og hans datter Bereth, men på Røros har etterkommere av Svends foreldre eksistert fram til våre dager. Selv er jeg også direkte etterkommer av Haakegaards-slekten gjennom at Svends far, Peder Haakegaard, den eldre, var min tippoldefar åtte generasjoner tilbake. Svends bror, Peder, giftet seg med Gjertrud Henriksdatter Sjøvolden i 1761, og forlot, som tidligere nevnt, Brekken til fordel for Røros. Peder og Gjertrud skal ha fått tre sønner, hvorav den eldste, Henrik, som også er lenken til min tilknytting til slekten, giftet seg med Maria Didriksdatter Selbygg fra Flanderborg i 1791, og ble bosatt ved hennes foreldrehjem der. Til gården hørte sannsynligvis også en seter på Pinsti, som Marias farfar hadde kjøpt av Peder Hiort d.e., og i flere generasjoner framover var det derfor her deler av denne grenen av Haakegaardene skulle komme til å holde til. De to andre sønnene til Peder og Gjertrud, Johannes og Peder, ser også ut til å ha oppholdt seg i distriktet.