En fabelaktig fortelling fra 1933: Luftskipet Røråsiana

På morgenrødens vinger gled luftskipet «Røråsiana» høiere og høiere op gjennem den tynne stratosfære, efterat det for lengst hadde slått rekorden med sine 40.000 meters høide. Og ennu gled det med jevn og sikker fart op gjennom eteren. Planeten Mars skulde ikke være så langt borte. I hvert fall viste kompasset den riktige retning.

Om bord i dette høist opsiktvekkende skip befant sig en del videnskapsmenn og professorer samt astronomer. Skal nevne noen: Professor og videnskapsmann mr. Tallaksen fra London, videnskapsmennene og professorene Dimitriski og Borasoff fra Moskva, samt astronomen G. G. Wall fra Philadelfia. Ikke å forglemme maskinreparatørene, finnlenderne Korhonen og Piccurinen, kokken Peter O. Syversrud fra Ålen og «Bergstads-Tidende»s spesielle utsendte medarbeider Leopold Larsa, der medfulgte som nyhetsreporter, luftskipets konstruktør og opfinner ingeniør Emanuel Borow fra Vangrøftdalen, samt sykepleierske søster Klara Josefine Ebberud fra Florø pr. Bergen.

Etter at «Røråsiana» hadde forlatt Kongens by, Kjøbenhavn, med veldige tilskuermasser tilstede, da skipet gled ut fra Idrettsparken, fulgte disse begivenhetens gang med stor interesse. Nyhetsreporteren og professor Tallaksen holdt publikum a jour med dagens sensasjoner.

Ettersom skipet nærmet sig planeten, lå astronomene med sine langkikkerter og iakktog med spent opmerksomhet begivenhetenes videre utvikling.

Så endelig – var målet nådd. Planetens Mars var bebodd. Beviser herfor fikk de da de øinet de røde uthusbygninger i utkanten av planeten, idet de ute ved gårdsgjerdet blev var Ola Cornelius Rabbens store upremierte okse gjøre av og til noen voldsomme kast bare så støvskodda stod om den.

Ola Cornelius stod selv ute på tunet i rød topplue og skygget med håndflaten. – Da ropte han plutselig høit til sin kone: «Kom Karolina, kom Karolina ska du få sjå noko rart! Skynd dig!»

Med ett gled «Røråsiana» med sin veldige dur over deres hoder. Men ute i luftrommet svevet en plakat fastbundet til en sten som falt direkte ned på gårdsplassen med et dump. Den grep Ola Cornelius med bevende iver og leste på plakatens ene side: «Stem på det norske arbeiderparti!» Parole: «Hele folket i arbeide».

– Nei pikandø! Detta måtte væra trøkkfeil. Ellers stemte han på Nasjonal Samling. Men på baksiden var skrevet med blyant: «Intet landingssted isikte. På vei mot ukjente strande. Hilsen «Røråsianas besetning.»

Ola Cornelius blev lenge stående med lappen i hånden. – Jaså, var det den slags folk ute og seilte. Egentlig var han også fra Brekken kommune, Røros, så navnet var ham ikke helt fremmed.

Endelig blev det røre blant «Røråsiana»s besetning. Folkene strømmet om hverandre. De var alle blitt vár noe ganske ekstraordinært inne på himmelrommet etsteds. Tusenvis av mennesker inne på en grønnlig plen like ved et vidunderlig tjern tumlet om hverandre. Titusener lå og plasket i vannet i den herlige julisol. De nærmet sig med raske svømmetak Himmelens skjønne strand. 

De blev med ett var «Røråsiana»s ankomst, alle løftet sine vinger, hevet sig op over vannflaten og blev stående helt urørlig inne på landjorden for å betrakte denne mystiske pervasjon.

Og eftersom «Røråsiana» gled runde for runde for å finne et landingssted, kom englene Gabriel, Ueland, Korsmo og Didrik Fredriksa dem imøte med gulhvite vinger og med ropene: «Velcome too Paradise»!

Ola Cornelius Rabbens store upremierte okse

Efterat de veldige maskineri hadde plassert sig blant planetens vidunderligste blomster og den nye ciciliserte befolkning, blev dørene på «Røråsiana» åpnet, og de høie herrer steg ut en for en, og blev mottatt av opsynsmannen, St. Peter, der kom dem haltende i møte med en sølvstav i den ene hånd og en svær skinnende sølvnøkkel i den annen. Den kastet sitt sterke skin utover omegnen.

En halv time senere kom Vår Herre iført hvit kappe og med sitt gyldne, lange hår flagrende i søndenvinden.

Professor Tallaksen hilste på ham med ordene: «Glück auf» og «Vår ringe makt er lite verd», hvorefter et veldig orkesterkompani på 2000 mann fikk i opdrag å stille op foran skipet. De spilte bl.a. «Deilig er jorden», «Da brekkingan med fler», «Deutschland, Deutschland über alles» m.fl.

Vår Herre hilste så på de øvrige passasjerer og beså derefter skipets konstruksjon. Han blev høilig forbauset over den opsiktsvekkende nyhet på flyveteknikens område og gratuerte ingeniør Borow med det vellykkede opfinnemang med det hjerteligste håndtrykk: «Jeg har lenge ventet dette epokegjørende opfinnemang, men ingen annen har før maktet denne triumf. Gratulerer!»

Umiddelbart efter strømmet all verdens nasjonaliteter omkring skipets veldige gondol. Folkene fra planeten jorden blev nu buden inn på en flottere aftens, og for å hvile ut efter flyvingens strabaser.

De satt samlet inne i «Gamle café Jerome» til smørrebrød med gomm og eventuelt speilegg som pålegg.
Så kom kellner Ambjørnsen fra Glåmos og satte frem endel flasker Ismaeløl, samt separert mjølk. «Versgo», sa han.
Herrene drakk, og frøken Ebberud kom straks i ivrig samtale med evangelist Knut Kristoffersen fra Tufsingdalen. Han blev mye inntatt i henne og spurte om det var hun som hadde jobbet på misjonsmarken i Afrika. Men hun beklaget at så ikke var tilfellet. Derimot hadde hun virket en kort tid i Riast-distriktet.

Litt etter kom der to mann inn i kafeen, den ene noe mistenkelig av utseende. Da banket festkomiteens formann i bordplaten, så knoklene blev helt hvite: «Saul, Saul! Hvorfor forfølger du atter David? Du må slutte me de der tullstrekka no!»

Klokken 2 satt herskapet til bords i Paulus` Hall og avventet en bedre festmiddag. Rettene bestod i dag av avkokt småflyndre, som Budalingenes lille trofaste skare hadde fisket, liggende ytterst ute på tangen Jordan en varm og lummer julikveld. Samt tyttebærsuppen som kom til å smake selskapet så helt fortreffelig. Desserten bestod av krem med tyttebær.

Nuvel! Det lakket og led mot kveld. Før aftensmåltidet uttalte Vår Herre: «Dagen skrider hen, og natten stunder til. Jeg og St. Peter går bort for å berede eder hvile».

Pinseliljens sang- og blandetkor med kvintet skulde foredra en del sang- og musikknr. I anledning de ærede gjesters besøk. Solosang av sangerinnen Isissi Isidora Neubukazar, Jerikos blennende skjønnhet, samt evangeliets forkynnelse ved pastor Gløersen fra Sagene Ring, Oslo. En underholdene kvellsstund. Særlig vakte miss Isissi sin spesielle opmerksomhet ved sin eminente sopran, og veldig jubel for fremførelsen av sine sanger; «Se Norways blomsterdal», «Europa, du vene» og «I Sarons liljedal». 

Natt over Helliga Staden 
Småfuglene kvidret ved morgengry sin evig unge og verdensberømte melodont, som de alltid har gjort gjennom generasjoner tilbake, og som var like aktuell idag.

Solen stekte så deilig nu, og ute på gressplenene boltret ungdommen sig. Fotballen rullet i livets vår. Og over inngangsportalen til gressbanen stod med store og fete gullbokstaver: «En sund sjel i et sundt legeme». Det var de kristelige ungdomsforeninger, som her hadde sine treningstider i likhet med Kjøbenhavns ungdomsflokk tilhørende samme forening.

Borte ved teltene hvor Sett og hans efterkommere og Kain og hans holdt tilhuse, stod en tjener ved navn Elieser og holdt vakt over en stor trekiste.

Journalisten spurte om han hadde honningkake å selge; men tjeneren fortalte at det var Paulus` breve til hebræerne, romerne og korinterne han hadde liggende i kisten.

«Men De har vel lest disse breve?» spurte journalisten. «Nei, er De gal mann», svarte tjeneren, «tror De at jeg leser andre folks breve?»

Ved middagsbordet i dag var benket mange kjente personligheter fra den hellige skrift. Vi finner dem ved karbonadebordene, fra venstre ved nordre langbord; og skal nevne en del: Dronning Cleopatra, Annas, forhv. Yppersteprest, og Kajafas` værfar, Kong Herodes, Pottifars hustru, bestyrerinnen av Himmeriks-salenes dampkjøkken. Adam og Eva i egen høie person vakte alles opmerksomhet. Ved tverenden traff man ytterligere kjenninger, så som døperen Johannes og trykkeren Luther, samt midt mellem disse to, påleggersken Minita Fellow fra Montenegro, en vidunderlig vakker dame. Ennvidere: Pilatus, kong Salomin, Absalon, den vakre, med borddame frøken Stinerbom, samt profeten Elieser og Klara fra Sahara.

Ved søndre langbord: Kong Farao og sangerinnen Isissi Isidora. Negerbokseren Battling Siki og halsspesialist Langenputh og barfotdanserinnen fraülein Dagny Wenche Urtergård. Moses søster Mirjam med kavaler, hollenderflyveren van der Leer. Ennvidere forfatteren Karl Gustav Adolf Flekkerud hvis verdensberømte roman «mene Tekel» var verdenssukcess av rang, og frøken Hanna von Morgenstierna, Himmerikes skjønne 23-årige bokholderske, Keiser Augustus og lappefogd Vassermann, samt bestepappa Akas.

Ved tverenden såes boktrykker Gassermann, chefredaktør Bomann i «Salighets-Tidende». (Vanlig oplag 2 milliarder). Redaksjonssekretær i «Salighets-Tidenes» landsutgave, «Apostlenes Gjerninger», frk. Agathe Ludendorp fra Kjøbenhavn. I midten ved rundbordet var plassert festkomiteens formann og alle hans 12 disiple, hjorteskytter Elgåen, samt personalet fra Røråsiana.

Den øvrige garde, de millioner som møttes her, var plassert i den tilstøtende del av Himmeriks-salen, hvor der var opstilt en veldig høittaler for at hvert et ord av pastor Ånensens tale skulde nå alles ører.

Utpå eftermiddagen ved kaffetid, kom der to mann draende på flere større kasser «Røroskavring». Det skulde bli en liten smakebit på de stedlige autoriteter va forutsetningen. Men ikke alle fikk. Det strakk ikke på langt nær til. Men de som fikk følte alle en velbehagelig mersmak i munnen. Selv de fornemste smultringsleverandører fra oven konstaterte fakta av nevnte vare.

Om aftenen var der stort selskapelig samvær i Rococcosalen. «Røråsianas» besetning var innbudt til festen.
Der blev traktert med melkesjokolade og poteteskaker, spanske, franske og lithauske vafler, samt de danske wienerbrød der ikke hadde noen synderlig efterspørsel.
Eh bien! Eller n u v e l  som det heter i Norwegen. Her blev da pratet litt om ditt og datt. Og under samværet kom journalist Leopold i ivrig samtale med Josef.
«Si mig: Den gang De blev hivet ned i brønnen, slo De Dem noe?»
Josef så op med sine illfulle øine: «Nei, kan ikke si det! Men brønnen var dyp, og full av innmari gørrstor frosk. Uff a mig!»

«Uff! Dette måtte vera nifst!» Journalisten puffet fortrolig Josef i albuen og spurte:

«Si mig: Hvem er disse to?» Han pekte på to herrer i det ene hjørnet der satt og drakk et glass Ismaeløl. Den ene var glattbarbert og hadde en lett rosa teint, den annen ubarbert og hadde blekfet hudfarve der manglet Palmolive-såpens fortreffelige egenskaper dessangående.
«Esau og Jakob»
«Nei jasså! E det det?»
«Jakob er yndig,» unnskjøt Josef, og kastet sine øine bort på ham. «Nydelige blå øine, og damenes forgudede yndling. Men Esau derimot kaller dem bare for Sodomas og Gomorras skrekk.»
«Nei jasså, sier du det?»
Der blev et øieblikks taushet. Men så tok journalisten igjen til orde:
«Men du Josef? Si mig, er Cleopatra gift? Skulde vært hyggelig å fått et intervju med henne».
Josef rystet misbilligende på hodet: «Nei, men hun er forlovet med den franske kammertjener, Carlo Cameron. Hennes nuværende tilbeder og elsker. Selv har hun innestående i Ålborgs Sikkerhetsbank en formue på 3 millioner kroner og 44 øre som er testamentert til hennes lille yndlingshund Passop».

Så spilte Budapestorkesteret, og operasanger Caruso sang noen av sine verdensberømte chlagere under massenes veldige begeistring. Særlig vakte «Drømmenes natt» veldig applaus.

Senere på aftenen blev herskapet ledsaget til Himmeriks Tjern for å bivåne de høitidlige øieblikk gondolene gled hen over tjernet under skjønn harpemusikk.

Tusener av gondoler gled hen over vannene. Og lysrefleksjoner i alle farvenyanser kaster sin illuminasjon over landskapet hvor allting virket festlig i nattens små timer.
Et sirlig, fint duskregn som varte noen få minutter gjorde havene så grønne og frodige. Og en lysegul regnbue sig senket over tjernet og omegnen for øvrig. Og tonene av «Forsoningsdagen» lød atter og atter overalt. Det var aldri vinter her hjemme. Bare som en fin og mild septemberdag i Norge.

Den påfølgende dag var herskapet ute og bilte. De suste efter den fine, brede landevei langs Josefine-dalen, forbi Soria Moria slott, ferbi The Baptist Unions prektige lokaler, og stanset omsider op ved en rislende kilde, hvor der stod en vakker kvinne iferd med å bære en krukke vann på hodet.
«Hvem er det?» spurte journalisten henvendt til Josef som fulgte som ciserone.
«Dette er Rachel om hvem I sikkerligen have hørt».
«Nei jasså, e det det! Så vidunderlig fager hu er?»
Josef nikket småflirende. «O, yes! Smukke kvinne alle elske».
Og med ett spratt Rørosgutten direkte bort til henne og tok av sig hatten med et høflig bukk: «Goddag frøken. Fint vær i dag!» Hun rødmet lett på sine vidunderlige kinner. Rachel med det sorte, krøllete hår smilte, men herunder rørte der sig noen drastiske følelser i hans indre. Vidunderlige smilehuller, når hun snakket. Og så de perlekvite pene tenner. Nei, han stod ikke imot det svakere kjønn. Han kom henne nærmere. Vannkrukken hadde hun satt fra seg. «Giv mig litt å drikke, frøken,» sa han. «jeg blev så skrekkelig tørst efter spekepølsa hans R.K. Almåsvoll».
«Bare drikk, herre! Og kammeratene dine skal også få». Rørosingen drakk.
– Ah, enestående kildevann.

«Frøken!» Han tok henne om livet. «Hvem er De egentlig?» «Jeg? Jeg er datter av Laban. Og har en søster Lea».
«Javisst ja. Og je e eldste guten has far»
«Og hvor er De fra?» spurte hun gledesstrålende.
«Fra Norge med alle de klippeborge. Et vidunderlig land. An der schönen, blauen Hyttelva, frøken».
Bilen tutet til avgang. Tiden var kort. «Rachel», sa journalisten, og tok i hennes frodige arme, og ville kysse henne, men hun støtte ham tilbake. «Ekling!»
«Javel», svarte han, og gav henne hånden til farvel. «Du får bare ha det».
Og bilen rullet videre til verdens største avistrykkeri som mål.

Ved veikanten under en større palmegren satt der en eldre tyrk, Abdullah Mohn fra Konstantinopel og dupp. Hans gamle kamel «Gosakk» stod bundet, mens gubben selv drømte tilbake til den tid, da han vandret den grønne sti sammen med ung Margueritha fra Vingelen.

På veien videre møtte de en større buss full av Tufsingdøler og Sømådalinger og kålhoder. Man hadde høstet markens grøde.

Inne i «Salighets-Tidendes» veldige saler tumlet typografer, litografer, avtrykkere, maskinsettere, trykkere, påleggersker og klichemakere og ombrekkere om hverandre av alle verdens folkeslag. Og rotasjonspressens besynderlige makt spredte millioner av eksemplarer rundt om. Og det første «menneskene fra jorderike» blev var i dag var overskriften: «Celebert besøk inn the Edens home»

Journalisten fra «Bergstads-Tidene» blev vel orientert av overfaktor Jeremiassen, som også fremviste et schema over firmaets arbeidende krefter.
«Som Ni ser er dette et veldig konstituert bladforetagende, dobbelt så stort som New York Times, Chicago Tribune og Gauldalsposten til sammen. Her arbeider 777 russere, 333 rumenere, 66 mongoler, 205 skandinaver, 4 nazaræere og 2 nyplassinger.

I kaffepausen satte professor Tallaksen sin His Master’s Voice i gang:
«Og det blir atter sol og sommer», lød smektende. «Var ikke dette en vidunderlig sang og musikk?» henvendt til chefredaktør Bomann. Ikke siden Carusos dager. Så gikk platen «Her står vi nu så ene og i fremmed land» vakte sympatisk glede overalt. 

Utpå eftermiddagen skulde herskapet besøke «Østre Jordans Gamlehjem», hvor servertes Lipthons the og hembaktkake med smør på fra Hitterdalens smørlag.

Journalisten skulde også besøke en eldre norsk-amerikaner, Eirick Kjurrubredahlslien, som han hadde en hilsen med til en skomaker på Hang. Eirick var nemlig bror til søster åt mor til fru fabro – om det var akkurat slik, husket han ikke, ti han hadde ikke papirene med. I hvert fall var Kjurrubredahlslien en av maskinpusser Glengeruds barne-barne-børns-barn. Nei, han husket ikke så nøie.

Den siste dag vi var på denne vidunderlige planet blev der foranstaltet en festlighet i The Baptist Union for herskapet, hvor flere store kara og småe kvinnfolk talte.
Opholdet på denne planet gjaldt efter loven kun 3 døgn for uomvendte nasjoner.
Journalisten fra Bergstaden fikk i siste liten et intervju med en av de eldste.
– Det er vel lenge siden du var på jorden nu, sa journalisten.
– Ja, det skal være vist. Jeg minnes dog første Rørosmartnan såvidt.
Og der rant noen krystallklare tårer nedover kjåkkåen.
–Tross mye elendighet er det dog godt å bo på jorden, sa journalisten.
– Se det, se det, sa planetmannen. Hils alle folkeslag, og spesielt galåingene med, at også vi lever bra og I skal leve.
– Ska kommå i hau de ja.

Ved midnattsleite kom astronomen G. G. Wall hen til vaktmesteren og bad om forlenget opholdstillatelse. Enkelte viste å berette, at det var dronning Cleopatra, som hadde satt Walls hjerte ibrann.
– Du var god den gangen, du gikk på vatna, sa journalisten, henvendt til en fisker.
– Driver du nu med isfiske?
– Nei, helst tar jeg Aursund-siken, når den bys. Den er mere seiglivet, fjellfisken.

Siste dag

Professorene og videnskapsmennene stod i dag i ivrig samtale og beundret sola og månen og de lysende stjerner, som flimret ens øine i møte fra den golde jord. Det var et veldig verk innstallert fra verdens skapelse av.
– Noe sånt kan ikke elektrikerne Hansen & Sønner i Kjøbenhavn fullføre, sa ingeniør Borow. Og heri hadde han så visselig rett.

«Røråsiana» stod ferdig til avgang. Alt var klappet og klart. Professorene følte sig nervøse før nedgangen. Men de fikk den trøst, at den Vårherre vil bevare er uten fare, alle hverdage.
Og besetningen utbragte: «Glück Auf!» Og det veldige hornmusikkorps, bestående av 4000 kosakker, russere, italienere, polakker og hessdøler intonerte med: «Innafor eller utafor».

Og – så gled «Røråsiana» bortefter slettene ved Søndre Tjern, og blev løftet ut fra himmellegemet og begav sig på vei til hjemlandet.

På aftenrødens vinger gled «Røråsiana» som en liten prikk oppe under himmelhvelvet. – Men nede på landeveiene ved Jerusalem blev eseldriverne var noe usedvanlig komme durende over deres hoder. 
Det gled forbi Nebo bjerg like overfor Jeriko, og videre henover Moabs ødemarker,
over Middelhavet – på vei tilbake til Europa – og Molingdalen.

Kilde: Gnisten 1933